G, g, den sjuende bokstaven i det latinske alfabetet. I norsk representerer den en dorsal lyd som uttales ved at tungeryggen møter ganen.
Bokstaven er opprinnelig samme tegn som C. Hos romerne gikk C, som på gresk ble uttalt g, over til å bli tegn for en k-lyd, og romerne skapte da den nye bokstaven G.
Uttalen av g er forskjellig i ulike språk. Den uttales som stemt sj [ʒ] foran i, y og e på fransk, som stemt dsj [dʒ] foran de samme vokaler på engelsk og foran i og e på italiensk, som x foran i og e på spansk. På norsk er g stum foran j, f.eks. i gjøre, blir uttalt som j foran ei og i i opprinnelig norske ord, f.eks. i geip, gi, men som g i opprinnelig fremmede ord, f.eks. geistlig. Foran e og i i opprinnelig fremmede ord uttales bokstaven dels som g, 
f.eks. general, dels som ustemt sj [ ʃ ], f.eks. generøs, dels som dsj [dʒ], f.eks. gentleman, alt etter det språk ordet stammer fra. Foran y uttales g oftest som j, i særlig fremmede ord, som g.
Mens den eldre runerekke har eget tegn for g, har den yngre bare ett tegn for g og k. Runens navn er Giof og betyr gave.
Germansk navn: Geuua (Gebo)
Urnordisk: gebu
Norrønt navn: Gipt, Giöf
Anglosaksisk navn: Geofu (Gyfu)
Islandsk navn: Gjöf
Dubois, François (1529-1584). Reproduksjon av La Saint-Barthélemy, ca. 1572-84. Olje på tre, 94 x 154 cm, Musée cantonal des Beaux-Arts de Lausanne.
Adobe Garamond Pro – OpenType
Claude Garamond (ca. 1480–1561) – han skrev selv sitt navn “Garamont” – er en av de mest betydelig stempelskjærere og skriftstøpere som har levd. Etter sigende er han den første som levde av denne virksomheten alene. Han bygde på tradisjonen fra Aldus Manutius og Francesco Griffo, men la inn sin egen tolkning av antikvaformen i sine stempler. En lang rekke med dyktige og innflytelsesrike stempelskjærere i Frankrike bygde videre på hans snitt. Sammen med Griffos snitt danner skriftene fra disse en egen undergruppe av antikva som kalles fransk renessanseantikva.
Maria av Medici, 1573-1642, datter av storhertug Frans 2 av Toscana, gift med Henrik 4 av Frankrike 1600. Da Henrik ble myrdet 1610, ble hun regent for sin umyndige sønn, Ludvig 13. Hun førte en spansk- og katolskvennlig politikk. Innenriks overlot hun etter hvert makten til Concino Concini. Ludvig var misfornøyd med Concini og fikk ham drept 1617; dronningen ble halvt fange i Blois. I 1621 fikk Richelieu i stand en forsoning mellom mor og sønn. Maria søkte å styrte Richelieu, men denne seiret, og Maria forlot hoffet. Senere levde hun i Nederland og i England og døde i maleren Rubens' hus i Köln.
