J – j, j, den tiende bokstaven i vår versjon av det latinske alfabetet, var ukjent i det eldste latinske alfabetet. Tegnet for j, en forlenget i, ble brukt alt på 1300-tallet, og på 1600-tallet var skillet mellom det vokaliske i-tegn og det konsonantiske j-tegn gjennomført i det store og hele. J (på norsk kalt jodd eller je) er i vårt språk tegnet for en stemt, palatal approksimant. Forbindelsene gj og hj uttales som j (f.eks. gjemme, hjem). Bokstaven uttales på engelsk [dʒ], på fransk [ʒ], på spansk [x]. I runealfabetet er j 4. rune i 2. ætt. Runens navn er Ár, Jara, betydningen er år eller avling og lydverdien er j.
Germansk navn: Gaar (Jera)
Urnordisk: *jara
Norrønt navn: Ár
Anglosaksisk navn: ger (Jara)
Islandsk navn: Ár
Rembrandt van Rijn; Den jødiske bruden, 1666, olje på lerret. Rijksmuseum, Amsterdam.
Janson – OpenType
Anton Janson (1620–1687) drev skriftstøperi i Leipzig sammen med Johann Erich Hahn. Han kan ha vært lærling hos Christoffel van Dijck. Han ble i en periode feilaktig tilskrevet det skriftsnittet som fremdeles bærer hans navn, men som i virkeligheten ble skåret av Miklós Kis.
Miklós Kis (1650–1702) arbeidet mange år i Holland der han også gikk i lære, muligens hos den kjente stempelskjærer Dirk Voskens. Han er opphavsmann til det vakre og særpregete førklassisistiske snittet Janson.
Barokk, kalles den stilretning som avløste senrenessansen og var fremherskende i Europa på 1600- og delvis på begynnelsen av 1700-tallet, inntil den ble avløst av régencestilen.
Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende; det antas å ha sin opprinnelse i det franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregelmessig formet perle.
Rembrandt, eg. Rembrandt Harmenszoon, van Rijn, f. 15. juli 1606 i Leiden, død 1669 i Amsterdam, nederlandsk maler og raderer, en av malerkunstens største mestere. Elev av Jacob van Swanenburg i fødebyen Leiden og av Pieter Lastman i Amsterdam; begge tilhørte de den italieniserende retning; gjennom Lastman lærte Rembrandt Adam Elsheimers kunst å kjenne.