Søtt, salt og syrlig

En Göteborgstur.

Etter innbydelse fra Gøteborg syndikalistiske kvinneklubb fikk to av kvinnegruppen Samholds medlemmer valutalisens for å reise til deres møte den 24. mars. Vi reiste lørdag morgen og ble mottatt av de svenske kamerater med en hjertevarm elskverdighet. 

På stasjonen sto kamerat Masén og tok imot oss. Med trikken reiste vi til Karin Olsson, kvinneklubbens formann. Åke – hennes mann er formann i Gøteborgs L. S. 

Om kvelden ble vi med Åke på fest i Ungdomsklubben. Der traff vi selvfølgelig på mange kamerater fra alle le grupper. Det var en masse prektig ungdom der, og Rakel og jeg ønsket oss at vi hadde hatt om bare halvparten i et norsk ungdomslag. Vi fikk kaffe og smørgås, og ellers var det dans. Der traff vi mange kjekke kamerater. 

Søndag formiddag gikk vi til kameratmøtet. Det ble holdt i Ungdomsklubbens faste lokale. Her var møtt opp kamerater fra Kvinneklubben, ungdomsklubben, barnelaget og Gøteborgs L. S. Gjester fra Karlstad og Borås samt vi to fra Oslo. Internasjonalen ble sunget på svensk og norsk. Karin ble valgt til dirigent. Og jeg må si hun var stillingen voksen. Først på dagsordenen ble ordet gitt til «norska kameraterna». Jeg fortalte litt fra både før, under og etter krigen, så godt jeg kunde, og tilhørerne fulgte oppmerksom med. Så kom en innledning av en kvinnelig ungdomsklubbist. «Hva skal kvinnen gjøre for å bevare freden.» Det var en flott innledning, og den ble fulgt av en livlig diskusjon, da det var representanter for alle alderstrinn til stede. Etterpå var det kaffe og smørgås. Og nå kom vi riktig i ilden. Vi fikk spørsmål om alt mulig og især om denne elendige tomatbåten*. 

— Er det sant at Oslos husmødre losset tomatbåten! — Hvordan kunde de norske husmødrene, som har opptrådt slik under krigen, gjøre noe slikt? — Er det virkelig arbeidsfolk som motarbeider hverandre på den måte osv. i det uendelige. Vi forklarte så godt vi kunde om de pelskledde, og hvilken avis som skrev resolusjon til Stortinget. Likeledes om vår mening om aksjonen. Alle uttalte sin beundring for de norske havnearbeidere. – Rakel og jeg var enig om at for å reise på en sånn tur burde en helst være et levende leksikon. Etter kaffe- og pratepause var det underholdning. Borås hadde møtt opp med en dramatisk klubb, som underholdt med en rekke sanger, både alvor og skjemt. Mest alvor. De høstet et høylydt bifall, og det var fortjent. De var rasende flinke, kameratene fra Borås. Så kom barneklubbens medlemmer og underholdt med sine sanger. De fikk også høylydt bifall og var flinke og naturlige i sin opptreden. Så var underholdningen fri. Kamerat Klara Lindkvist fra kvinneklubben leste opp av Fröding. Til slutt var det dans. Og for oss et regn av spørsmål igjen. 

Mandag var helligdag i Sverige, og vi ble innbudt til å bli med til Syndikalistenes feriehjem, som ligger utenfor Gøteborg. Men barnelaget hadde også møte den dagen, så vi ble i byen. Klokken 11 skulde barnelagets møte begynne. Ungene rådde seg helt selv. De hadde en gutt til formann og en pike til kasserer og hadde medlemmer fra 2 til 15 år. De drev med modellvoks og utklipningsarbeider samt folkevisedanser. Denne mandagen laget de hver sin påskekjerring. I påsken skulde de til feriehjemmet og ha påskemoro. De hadde nettopp feiret årsfest, og hadde selv arrangert det hele med prolog og teater. 

Så gikk vi og så på staden. Bl.a. var vi i Trådgårdsföreningens drivhus. Her var det som i et drømmesyn. Camelianene blomstret, et helt drivhus var fullt av store trær med de vakreste farger. Ellers var det liljer og orkidéer som dominerte på denne årstid, samt et sitron- og banantre med frukt og utallige andre vekster. Tirsdag var det vår mening å reise hjem, men det fikk vi absolutt ikke lov til av Karin og Åke. Så skulde vi ut og kjøpe noe godt for våre svenske penger. Karin ringte til konsulatet og fikk høre at vi kunde ta med oss 15 kg. matvarer og i alt for 200 kr. i varer, men ikke nytt tøy og sko. — Hvorfor får dere bare ta med 10 kr., når dere kan kjøpe for 200 kr., lurte hun på, og det er jo temmelig selvmotsigende. Her får jeg kanskje si litt om byen. De herligste utstillinger i vinduene. BI. a. blomster av alle slag. Og i isenkrambutikken alle slags serviser av glass og steintøy og keramikk, aluminium og emaljeutstyr. Samt ikke å forglemme frukt- og sjokoladebutikkene. Det var alle sorter fra før krigen hos oss. Alle manufakturforretningene hadde vårutstilling nå, og det var en fryd for øyet. At det enda fins så meget pent, selv om det ikke var for oss! En ting la vi spesielt merke til: det elendige barnekrigs leiketøy så vi ingen steder. 

Om kvelden var Gøteborg særlig vakker med all lysreklamen i alle farger. Den delen vi så av byen hadde mange store parker og alleer. Men det som alltid vil leve i vart minne, det var all den hjertevarme som strømmet mot oss fra alle de prektige kamerater. Onsdag middag kom Masén og fulgte oss på stasjonen. Han var innkalt til militærtjeneste, og da han er helt antimilitarist, får han antagelig et gratis opphold av staten. En tid før toget gikk kom en kamerat med blomster til oss begge fra kvinneklubben. Vi hadde altså helt gratis opphold i Gøteborg fra lørdag til og med onsdag, og alt det gode de kunde skaffe oss. 

Når vi kom hjem om kvelden var gleden stor. Og så sender jeg til slutt til Gøteborg vår varmeste takk og ønsker om god framgang for syndikalismen, samt at vi oftere kan møtes og utvide samarbeidet. Og velkommen til oss i Norge ved anledning. 

Likeledes skal jeg herigjennom sende de til alle norske fra de svenske kamerater. 

Gerda Johansen.

---

*Tomatkrigen i 1946: Da Oslos fine fruer ble bryggesjauere. Aftenposten, 08.11.2014
*Podcast med utgangspunkt i artikkelen i Aftenposten. Nasjonalbiblioteket, 14.11.2022