På 70 og 80-tallet var byutviklingen mer eller mindre overlatt til Olav Thon. Strøget – en innendørs handlearkade fra Storggata til Torggata åpnet alt på slutten av 60-tallet satte en slags standard for hvor kommersielt, smålåtent og vulgært Thon synes Oslo var/er verdt. Etter dette kom de på løpende bånd; Scotsman, Fun Pub – og den skandaløse Mark Twain – Hard Rock Café hvor ingen instrumenter eller gullplater var ekte. Stedet brant brått ned. Onde tunger skal ha det til at det var krefter rundt den originale Hard Rock Café som tente på. Men jeg tror nok heller at stedet selvantente av skam.

Den korteste butikkhistoren i Strøget er nok Virgin Megastore som på 90-tallet var en udiskutabel markedsleder med sentrale forretninger i London, New York og ellers. Om de hadde gjort dårlige markedsundersøkelser i Oslo eller bare var arrogante forvant de etter kort tid – konseptet deres var å selge musikk litt dyrere enn Platekompaniet an andre norske kjeder, og et litt dårligere utvalg.

Imerslund lå over to etasjer; i første var det plater mens i annen etasje var det nye og brukte gitarer og tilbehør. King George var både restaurant og pub som holdt stand i mange år. Spisestedet med neonskiltene ovenfor er siste tilskudd i restaurantlokalene midtveis inne i Strøget. Men de første med neon …

Strøget er oppkalt etter den berømte gågata i København som går fra Kongens Nytorv til Rådhuspladsen. Her har butikkene skiftet eiere hyppig gjennom årenes løp. To populære virksomheter på 70-tallet var Minerva og Imerslund. Minerva solgte reproduksjoner og plakater. De fleste ungdomsrom på 70-tallet hadde en Minerva-plakat.

Området rundt Youngstorget i neon:

• Triconette

• Venstres hus

• Eldorado

• Strøget