Bevaringsstrid på 1850-tallet

Etter at kirken var kommet i kommunens eie, ble det spørsmål om den skulle istandsettes og utvides for å fylle behovet i den voksende menighet eller om den skulle brukes til kirkelige handlinger og ny kirke bygges et annet sted. Et tredje alternativ var å selge kirken til Christiania, som var interessert i å få ordnet de kirkelige forhold for bymarken som tilhørte byen. Forhandlingene om salg førte foreløpig ikke til noe resultat, da byen ikke ville betale mer for kirken enn det som Aker hadde gitt. I Christiania ville man dessuten vente med saken inntil spørsmålet om byutvidelse var løst. Forslagene om istandsettelse ble også oppgitt, særlig etter at arkitekt Schirmer hadde avgitt uttalelse om bygningen. Det ble derfor besluttet å rive kirken og bygge ny på samme sted etter Schirmers tegninger:

Schirmer fig. 1 Schirmers oppmåling Schirmers restaureringsforslag

Diskusjonen i pressen førte til at det ble foreslått å innlede nye forhandlinger med Christiania. Saken ble tatt opp i herredsstyret, og det ble fattet vedtak om fornyet komitebehandling, hvor de ivrigste motstandere ble medlemmer. Schirmer ble dessuten komiteens konsulent og gav på ny en negativ innstilling om mulighetene til å oppfylle “de fordringer som en protestantisk menighed maa have til sit Guudehus”. Hans konklusjon var at kirken enten burde beholdes med “de mangler og uskjønheder som ere en følge af de forhold der har givet den sin bestemte charakter, og kun reparere den saa den ikke forfalder men blir et fredet og vedligeholdt mindesmerke, fra den tid, hvori den er bygget, eller ogsaa riv den ned”. Komiteens flertall gikk inn for nedrivning, mens mindretallet ville reparere kirken og bygge ny på et annet sted, for eksempel ved Smestad.  

Fortidsforeningen sendte derpå henstilling til Aker kommune om ikke kirken “saavidt mulig uforvansked kan bevares”. 3. april 1852 fattet Aker herredsstyre igjen beslutning om at kirken skulle rives. Lørdag den 23. april ble det meddelt at den siste gudstjeneste skulle holdes dagen etter, og at byggekomiteen skulle overta kirken påfølgende mandag. Ved hjelp av pengemidler innsamlet av private i Christiania, senere også i Aker og ved bidrag fra Fortidsforeningen, ble det imidlertid skaffet tilstrekkelig til at byen kunne kjøpe kirken. Den 24. august 1852 ble avtalen undertegnet av byens og bygdens delegerte, senere godkjent av kommunestyrene og konfirmert ved kongelig resolusjon 17. desember samme år. I avtalen inngikk at Aker skulle benytte kirken i seks til åtte år og kirkegården i 50 år. Tanken var at man foreløpig skulle nøye seg med en istandsettelse av kirken. De som hadde stått for innsamlingen i Christiania henvendte seg i 1856 til arkitektene Schirmer og von Hanno om å komme med forslag. Det skulle være holdt i samme stil som kirken var bygget i. Ikke noe av det opprinnelige murverk måtte røres “for å gjøre den mer beqem efter nutidens fordringer”. Hvis noe av tekniske grunner måtte tas ned, burde det gjenoppføres på samme måte. Alt som ikke tilhørte det opprinnelige byggverk måtte imidlertid fjernes, dersom det ikke passet med planen.  

Arkitektenes forslag var imidlertid langt med omfattende. Den komité som ble nedsatt til å vurdere forslagene om henholdsvis istandsettelse og en mer vidtrekkende restaurering, anbefalte at det ble innhentet uttalelse fra Fortidsforeningen. Oppfatningene innen Fortidsforeningens direksjon om hvordan restaureringen burde foretas avvek så sterkt fra arkitektenes forslag at man fant det nødvendig å tegne et nytt, som ble utført av arkitekt G. Bull. Formannskapet som opprinnelig hadde tenkt seg en nødtørftig reparasjon bifalt forslaget og innstilte på at det skulle legges til grunn for arbeidet. I 1858 ble det fattet vedtak om dette, og Schirmer og von Hanno ble ansatt som utførende arkitekter. Kirken var ferdig i 1861 og ble overlevert til kirkevergen l. mai. Det arbeidet som ble utført kom dels til å omfatte nødvendige reparasjoner, dels tilbakeføring til antatt opprinnelig skikkelse. Her var man imidlertid nødt til å gjøre en del avvik, blant annet av hensyn til behovet for tilstrekkelig lysinnfall. De herskende restaureringsprinsipper medførte dessuten at alle spor fra tiden etter middelalderen ble fjernet, både de bygningsmessige og de som omfattet innredning og inventar.

H. E. Schirmer
H. E. Schirmer virket i Norge fra 1838 til 1883. Han er født i Tyskland, utdannet i Dresden og havnet i Norge etter en obligatorisk dannelsesreise i Italia, hvor han traff maleren J. C. Dahl og H.D.F. Linstow som var intendant for det kongelige slott i Christiania. Linstow bidro til at Schirmer først havnet i Trondheim, hvor han ledet restaureringen i Nidarosdomen.

W. von Hanno

Schirmer gikk i kompaniskap med arkitekten Wilhelm von Hanno i årene 1853-1864, og sammen utførte de bl.a. Norges første jernbane-stasjoner langs Hovedbanen (1853-1854) og Kongsvinger-banen (ferdig 1863).

Schirmer og von Hanno tegnet også Trefoldighetskirken i Oslo etter et forelegg av Alexis de Chateauneuf, ferdig 1858. Samarbeidet brøt sammen i 1864 da von Hannos utkast vant arkitektkonkurransen om Grønland kirke. Etter dette fortsatte Schirmer på egen hånd med en rekke byggverk i Christiania og andre byer i Norge. Blant annet tegnet han Hamar domkirke.

Peter Daniel Hofflund

En innvendig restaurering ble foretatt i årene 1950–1955 under ledelse av Peter Daniel Hofflund (1897 – 1967). Byarkitekt i Oslo 1945–47 og 1951–67; byens siste byarkitekt.