Geologien under kirken

En mørke steinsmelte fra Oslo-riften trengt inn i en nordøst-sørvest gående spalte i kambrosilur-sedimentene ved Gamle Aker kirke. Denne danner en noen meter bred, mørk og finkornig gangbergart: diabas. Metallrike løsninger har sirkulert og blitt felt ut i sprekker i diabasgangen, som sinkblende, svovelkis og sølvholdig blyglans. Sinkblende er i store mengder, mens blyglans er mer sjeldent. Alt sølvet er tatt ut av forekomsten. Disse metallholdige løsningene kan stamme fra en granitt som ligger i dypet under Akersberg gruve og som trengte inn i jordskorpen da Oslo-riften var aktiv. Andre mener at varmen fra steinsmelter med granitt i dypet satte igang en sirkulasjon av metallholdige væsker i kambrosilur-sedimentene og at metallene kommer fra disse sedimentene.

Avansert gruveteknologi

De første sikre opplysningene om de gamle sølvgruvene får vi først i 1579, da en tysk bergmann på reise i Norge, meldte til Kongen at han var kommet over noen gamle nedlagte gruver under Gamle Aker kirke. På berghaldene (tipphaugene) hadde han funnet prøver en blyglans som var rike på sølv. Kongen ble meget interessert og ba bergmannen begynne å gjøre gruvene klare til drift. Man begynte å lense og fortørre en av gruvene og den 13. februar 1581 ble det meldt at gruven var blitt lenset for vann til 20 lagter (40 meter), og at det fremdeles var tre favner igjen til bunnen. Men siden man ikke hadde støtt på drivverdig malm fant man ingen grunn til å fortsette arbeidet. I samme melding nevnes det en tilsvarende gruve like ved, men på grunn av det dårlige resultatet blir det ikke arbeidet noe med den. Disse allerede i 1579 gamle gruver, var vel 46 meter dype, og det vil si at de gikk ned under havnivået i Oslofjorden. Derfor må det ha vært kyndige folk som ledet arbeidet for det største problemet den gang gruvedriften begynte var nettopp å holde gruvene fri for vann. Disse gruvene ble det aldri mere gjort noe med. Akersberg gruve har ikke blitt drevet etter 1610 og den et godt bevart, forseglet og fredet gruveanlegg fra Middelalderen.

I årene 1908 til 1910 ble det tatt ut en del fyllmasse til kaianlegg fra gruvene, og da man begynte å sprenge dukket det opp stoller (tuneller) og synker (loddrette sjakter) fra den gamle gruvedriften. Dessverre ble de sprengt vekk og det ble ikke gjort noe for å bevare de eller på å lage noe kart over området.

VARMT: Kart over radiogen varmeproduksjon basert på konsentrasjoner av U, Th og K. Iddefjord- og Flå-granittene har en varmeproduksjon tre-fire ganger høyere enn bergartene omkring. Kilde: Norges geologiske undersøkelse (NGU)