Om Nina og Petter

Balladen om Nina og Petter begynner på Bøler. Hun er født i 1959 – og flytter inn i trehusbebyggelsen på toppen av Bøler, først i en firemannsbolig og senere i rekkehus. Han er født noen år tidligere, i 1956 og er nyinnflyttet i en treroms i Bølerlia fra januar 1957. På dette tidspunktet er Bøler en frittliggende satellittby nær Østmarka - uten trikkeforbindelse og skole, med en brakkebutikk samt jevnlige besøk av bankbuss og fiskebil …

Nybyggerlandsbyen øst i Oslo

Petter flytta inn i Bølerlia 43 i januar 1957. Etter å ha tilbragt de første tre månedene i Heimdalsgata, pappa Arvids barndomshjem. Bøler var det året ganske provisorisk; skolebarna hadde til nå pendlet til Oppsal – men Bøler skole tok imot de første elevene om høsten dette året. Trikken gikk heller ikke lengre enn til Oppsal – med matebuss resten av veien. Oslo Samvirkelag avd. Bøler holdt til i en provisorisk brakkebygning nederst i Bølerlia. De neste par, tre årene var nybyggerne avhengig av bankbuss og fiskebil som kom innom med jevne mellomrom. Den legendariske Gulebua var også på plass i denne pionertiden.

Mamma Frøydis var hjemmeværende mens Arvid drev eget gipsmakerverksted i et kjellerlokale ikke langt fra Harald Hardrådes plass, og heller ikke så langt fra Tøyen der de var vokst opp og han kunne handle med fersk fisk fra fiskehandler Høk og annet som ikke var å få i brakkebutikken. Blokka var en del av Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) – så Arvid hadde deltatt i byggingen og de hadde kostet på seg innebygget kjøleskap. Petter ble altså tidlig bortskjemt med iskald melk. Fra flaske – for det skal enda ta fem år før melka kommer i kartong.  

Alt i 1958 blir trikken forlenget til Bøler som blir sløyfe og endeholdeplass i de neste ni årene. Til stor lettelse for alle. Ikke bare for Arvid, men også for Eva og Gunnar, Ninas foreldre, som bor høyere opp på Bøler i Nøkleveien – med en gutt på Petters alder. Bøler er, og vil fortsatt være en god stund, en byggeplass. For de voksne betyr det høye slagstøvler med mye leire. For barna betyr det fri tilgang på spiker, lemmer, sprengtråd og alt sånt som er viktig i den alderen. Denne nybyggeridyllen er foreviget i filmen «Støv på hjernen»; sjekk scooterturen til Kari Diesen og Willie Hoel fra Lambertseter til Bøler.

Arvid tjente ikke all verden som gipsmaker, og etter noen år må han legge opp og ta lønnet arbeid. Men Petters foreldre er flinke til å disponere sine midler. Som nevnt var kjøleskap på plass fra dag en og Frøydis stod i kø for å få telefon, noe som tok tid. Et yndet fotomotiv fra den tiden var de lange køene utenfor telefonkioskene på Bøler. Frøydis og Arvid var omgangsvenner med Per og Sølvi Strøm, foreldre til Anne-Karine Strøm samt Bjørn Elvebredd som åpnet Teddy’s Softbar i 1958. En felles venn av Bjørn var møbeldesigner som foruten å designe Teddy’s, møblerte også Petters barndomshjem – med prototyper. Sølvi sto i baren på Teddy’s og sørget for soft-ice hver gang Petter var innom.

Å vokse opp med mer enn én TV-kanal!

Nok en bekjent var ansatt på Standard Telefon og Kabelfabrik og hadde personalkvote på bl.a. fjernsyn. Ved dennes hjelp fikk familien et fjernsynsapparat, en Schaub-Lorenz i elegant teak-kabinett, allerede i 1959. I god tid før NRK hadde sin offisielle innvielse, lørdag 20. august 1960. Men NRK hadde jo drevet med prøvesendinger allerede siden 1954. Et av Petters tidligste TV-minner var å bli ropt inn midt på dagen for å se en tilfeldig episode av «The Adventures of Robin Hood» med Richard Greene som den fredløse helten. Noe som skulle føre til en langvarig Robin Hood-besettelse.

Etter innvielsen av NRK TV ble det faste sendinger og barne-TV, sånn en gang i uka fikk holde. Da kom naboene, Tone og tvillingen Per og Pål for å følge den utrolig spennende serien «På tokt med Matilde» – norsk barne-TV på sitt mest kreative med begrensede midler. Seriens to favoritter, matrosene Tim og Tom (Ulf Wengård og Kåre Siem) fikk i hvert fall en stor plass i barnehjertene. Etter hvert ble Falkeklubben den viktigste favoritten – før vi, også dette var tidlig, fikk inn svensk fjernsyn via hele bydelens fellesantenneanlegg, drevet av Odd Rygh & Co. I nyere tid er det mange som snakker om «den mørke tiden» da vi bare hadde en TV-kanal i Norge. De kan umulig ha bodd på Bøler. Vår TV-barndom var fylt av programmer med Beppe Wolgers og Allan Edwall, julekalender hvert år uten repriser. NRK kopierte ikke dette konseptet før i 1979 samt at vi så «Grevinnen og hovmestern» på nyttårsaften fra 1969 til 1979 før den dukket på NRK, året etter. På lille julaften … 

Høsten 1959 ble Frøydis gravid igjen og 10. juni 1960 kom Simen, bror til Petter. Det er godt naboskap i Bølerlia 43. Fru Wennberg, mor til Per og Pål, og Frøydis samarbeider om daglige sysler samt det å hente og levere gutta i barneparken til Tanta Lull i skogen bak Bølerskrenten. Tvillingenes storesøster sørget for at hele gjengen kom seg til å fra søndagsskole i Bøler kirke – etter at den åpnet den 11. september 1960. 

En hedning i slekta går. Men ikke to!

Presten, Leif Martinsen, var ildsjelen bak Bøler enighet. Han sørget for at en utstillingskirke brukt under en landbruksutstilling på Ekeberg, ble flyttet til Bøler – og fikk ekteparet Marit og Anton Bøhler, eierne av Bøler gård, til å donere donerte både tomt og startkapital. Frøydis som like å titulere seg som «personlig hedning» var ikke veldig stemt for kirkelige ritualer. Men da Simen ble født ble det for mye med to udøpte i slekta. 

En gråværsdag, høsten 1960, møtte altså familien Andresen opp i den nyinnvidde Bøler kirke med to udøpte guttunger; en på 4 år og en på snaut halvåret. Martinsen gjennomførte dåpsritualet og avsluttet med ordene «—Nå skal vi synge.» Hvoretter unge Petter repliserte; «—Da tar vi Mikke rev!». Presten mente at den visa nok kunne avsynges i sakristiet etterpå. Petter nevnte denne hendelsen for den samme Martinsen mange år senere i en begravelse. Han kunne ikke huske, men kan hans, Elsa, husket det godt. 

Bøler var i denne pionertiden preget av initiativ og pågangsmot fra mange voksene, flere med lang erfaring fagforenings- og annet organisasjonsarbeid. Petter husker dugnader som noe ekstra spesielt da vokse og unger var sammen om noe, i en slags positiv unntakstilstand. Ella Turid Rolfsen var en slik tydelig profil, og ble det hele livet. Men for Petter i denne tiden, ble hun den som sto for småbarnshobbyen – et tiltak for de minste på dagtid. Klipping, liming, tegning og maling. Senere avansement var storehobbyen på kveldstid med bl.a. faren til Bent Roy Hast. 

Barnas TV-vaner ble stadig mer sofistikerte. SVT sendte «Kalle Anka och hans vänner önskar God Jul» allerede fra 1960. Vi lo oss skakke av sjakkrutet maling. Alle de stakkars barna som vokset opp med bare en TV-kanal måtte vente helt til 1979 før NRK kom etter i denne tradisjonen. Og da med original tale og undertekster. Ikke Beppe Wolgers som Baloo (med sanghjelp av Rolf Bengtsson) – som er den direkte årsaken til at vi fortsatt ser julekavalkaden på svensk, og ikke norsk fjernsyn. 

En nerd blir til

Men som den store folkeopplyser fylte NRK sin rolle for barna. I «Fysikk på roterommet» med Helmut Ormestad og Otto Øgrim ble vi inspirert til å eksperimentere. Lektor Per Hafslund lærte oss å se litt bedre etter i «Dyreliv på nært hold». Men størst av alt var Falkeklubben med Rolf Riktor og Gunnar Grimstad. Det var der vi første gang hørte om en syngende regnemaskin. Altså en datamaskin, en IBM 7094 som sang Daisy Bell mens rulletekstene rundet av episoden en gang i 1961.

Alle disse undrene la nok grunnlaget for Petters senere interesse for elektronikk, kjemi og data. Teknisk museum var den gang nyåpnet i Fyrstikkalleen 1, ved Malerhaugen på Etterstad, i 1958 – og ble et favorittsted i barneårene til Petter. 

Per, Pål og Petter hadde fra først av sin vanlige skitur fra Bølerlia og innover i retning av Rustadsaga. Fra vinteren 1961 ble det vanskelig; skogen innafor ble nå ryddet og ble sperret av. Gutta måtte ganske enkelt finne nye skispor. Året etter ble det byggestart for Nøklevann skole, som åpnet samme høst som gutta boys var skolestartere – riktignok på Bøler barneskole.

Skolens tanker om skolestart for smårollinger var ikke like smidige som i dag, så hele barneflokken fra Bølerlia ble fordelt på minst tre ulike klasser. Dette var etterkrigs-babyboomen – så da elevene fra alle barneskolene ble samlet på ungdomsskolen i 1969 ble vi 14 fulle klasser. Jeg havnet i 1E med Terje mens Per og Pål begynte i 1F. Men så flytta de til Asker før skoleåret var fullført.

«Musikk børster vekk støvet fra hverdagslivet.» – B. Auerbach

Til sin seksårsdag fikk Petter en platespiller; en Philips - AG 9149 «Bambino» som raskt ble en kjær eiendel. Den ble flittig brukt til avspilling av eventyrplater den første tiden. Men så tok musikken over, og i 1963 hadde The Beatles sitt store gjennombrudd med «She Loves You» – sammen høsten som skolene begynte.

Sammen med Millies «My Boy Lollipop», Alma Cogans «The Birds And The Bees» og et par Sven-Ingvars ble Beatles lydsporet til de første skoleårene. Småskolen var grei skuring for Petter. Han hadde lært seg selv å lese ved hjelp av André Bjerkes ABC og «Mitt skattkammer». Selv om barna fra Bølerlia nå var spredt på flere klasser stod nye venner klare.

I 1966 blir lillesøster Line født og året etter begynner Simen på skolen. Da har Nina alt fullført første klasse på Nøklevann. Nybyggertilværelsen på Bøler erstattes langsomt av faste forhold og rutine. Bøler senter som ble innviet i 1960 får et tilbygg i 1965; med apotek, møbler og elektrisk. Platebaren flyttes, og lokalene blir skoforretning.

Livet på Bøler begynner å bli komplett, Bøler samvirkelag nederst og Arne Olsen dagligvare øverst i Bølerlia. Med en liten melkebutikk, Brun, et sted midt imellom. Også kioskene da! I tillegg til Gulebua i Bølerlia 4, hadde Betsy Stensen en tilsvarende øverst i Utmarkveien, Narvesen flytter fra den gamle togsløyfa opp på brua da trikken ble til T-bane i 1967. Også hadde Bøler senteret to kiosker og Arne Olsen en. Når idrettsbua var på plass vites ikke. Men alle gater og fortau var nå asfaltert, og de gamle telefonstolpene revet.

Sønner av Norge kjøper bil.

Fra 1960 ble bilsalget fritt for rasjonering i Norge, og parkering ble en utfordring. I Bølerlia ble det tillatt kun å parkere på den ene siden av gata. De ulike borettslagene og sameiene fikk i stand garasjelag og faste P-plasser Arvid hadde bil, en stasjonsvogn, en Opel Olympia, siden han kunne dokumentere et behov for transport ved gipsmakervekstedet sitt. Men noen garasje ble det ikke på ham før 40 år senere.

I Sverige hadde de fram til nå holdt seg til venstrekjøring – men la om til høyrekjøring den 3. september 1967. For å minne seg selv på dette arrangerte SVT en ekstra omgang med Melodi Grand Prix, hvor de kåret den beste sagen med tema høyrekjøring som Sveriges radio kunne bruke som påminnelse. «Håll dej till höger, Svensson» av Telestars, gikk av med seieren. At denne sangen hadde en dobbel betydning, på svensk er ‘vensterprassel’ et ord for utroskap, hadde ikke vi ungen begreper om.

Høsten 1968 bytter Petter skole til Nøklevann og får nye venner. At Nina da går i andre klasse og hennes bror, Steinar, går i paralleklasse er det ingen som tenker over denne høsten, som preges av kupp i Hellas, en venstreradikal vind fra Paris med et eget SUF(ml)-lag på Bøler. Samt at The Beatles gav ut sitt «White Album» med tittelen «The Beatles».

Dette er også de årene da Petter er opptatt av elektronikk. Sammen med kompisen Kjell Berger har de utforsket hva man kan få til med enkle transistorkretser som kunne sende på FM-båndet, forsterkere til stereo-anlegg osv. Guttene er flittige gjester på Teknisk museum, Etterstad og en elektronikkforretning i Lakkegata, som solgte Josty Kit og komponenter i løst.

Året etter, i 1969, begynner Petter på Bøler ungdomsskole. Tre klasser fra Nøklevann en fra Abildsø blir de yngste i skolegården mens elvene på Bøler barneskole og Rustad fullfører syvende klasse på sine respektive skoler. Først i åttende klasse blir alle elevene født i 1956 samlet på ungdomsskolen.

Som ungdomsskoleelev blir tilnærmingen til voksenlivet en litt annen for eksempel så begynner Petter å jobbe i de fleste ferier for å tjene egne penger – og investerer blant annet i sitt aller første stereoanlegg som ikke består av hjemmelagde komponenter. Politikk blir også en del av ungdomslivet Petter og vennene hans blir engasjert i et prosjekt om å skaffe en ungdomsklubb på Bogerud.

Fløtt deg EEC du står i veien for sola! – Arne Pran

Gjennom av Bogerudklubbaksjonen kommer Petter i kontakt med SUF(ml) og blir aktiv – dette er under innspurten av EEC/EF/EU-kampen og Vietnamkrigen raser for fullt. Nå var Petters familie av ganske venstreradikal natur, i minst to slektsledd bakover. Så noe opprør var det ikke. Petter og Arvid hadde ombæring av avisa til Folkebevegelsen mot EEC på deling. Ungdomsskolelivet var forøvrig preget av musikk, forelskelser, festing med alkohol (i smyg), turer til Håøya og sommerleir i SUF(ml)s regi.

Petter gikk ut med to S’er i tegning, siden det var to valgfag i samme emne, og begynte på Elvebakken Yrkesskole, 2-årig kombinert grunnkurs i tegnepreget forming – høsten 1972. Med bestevennen Tom i samme klasse. Steinar begynte også sin karriere som elektriker her. 25. september samme år står oppført i alle minnebøker som den første av foreløpig to folkeavstemninger om EEC/EF/EU; det første NEI!

Etter å ha fullført to årene på videregående kom sommeren da Nina og Petter traff hverandre for første gang. Det var et flyktig møte i Nøklesvingen der Nina tevlet i scoop, en populær idrett den sommeren, med sine venner – som nå også var blitt interessert i politikk. Gjengen som gikk fra syvende klasse, Nøklevann skole, til nybygde Skullerud ungdomsskole var blitt radikalisert som det nå mere heter – og skulle på studiesirkel etter sommerferien.

Petter lot seg proletarisere og fikk jobb på Tandberg radiofabrikk, avdeling Skullerud. Også det et nokså nytt bygg. Håpet var å komme inn på et voksenopplæringsprogram på fabrikken med mål om å bli ingeniør. Men det var det mange som ville – og livet ved samlebåndet der Tandberg båndopptaker serie 14/15 ble til ved hjelp av flittige hender – falt såpass kjedelig for Petter at han gav opp ingeniør-drømmen. Neste trinn i karrieren ble Oslo Silketrykk A/S med lærlingeplass som serigraf.

Gjennom studiesirkelen ble Nina og Petter bedre kjent og endte opp som kjærester, hun 15 og han 18. Frøydis mumlet om barnerov – men selv ble hun gravid med meg som 17-åring med en 11 år eldre Arvid. Etter litt fram og tilbake ble forholdet erklært offisielt på nyttårsaften 1974 – da Petter bad med seg Nina til årets siste fest og introduserte henne for sine venner, Tom, Tore, Bård, Bjørn Vidar også videre.