Olaf Larsen – den ukronede sjokoladekongen

Historia om Olaf Larsen og Asola Chokoladefabrikk er en glemt historie og kanskje en underfortalt historie. Hans navn er knyttet til starten på sjokoladeindustrien i Norge og egen virksomhet fram til 1974 da den siste Asola-sjokoladen ble produsert – et tidsrom på 85 år. Til tross for dette er kildene begrenset. Det finnes f.eks ingen bilder av Olaf Larsen på nett, han har ingen biografisk presentasjon på Stor norske leksikon eller Norsk biografisk leksikon. Han er ofte nevnt i sammenheng med egen virksomhet og det at han var med å starte Freia, noe som er utelatt på Freias egne sider om historien. Mange opplysninger spriker – noe jeg skal forsøke å påpeke i denne artikkelen.

Olaf Larsen var gårdbrukersønn fra Oppsal, fra gården Jørgensløkken, også kalt Jørnsløkken eller bare Solbakken, opprinnelig fra 1700-tallet – en husmannsplass under Oppsal hovedgård som lå langs Østmarkveien. I 1823 ble den utskilt som en egen gård, så de kildene som beskriver Olaf som husmannssønn bommer med ca. 40 år. Gården ble revet i 1990. Bildet til høyre er tatt like før rivingen.

Da Olaf var 21 var han allerede en erfaren sjokolademaker, kildene sier litt ulikt om hvor han lager sjokoladen. Hjemme på gården er nevnt, en husmannsplass som heter Beverlia er nevnt. Beverlia ligger også langs Østmarkveien. Dessuten er Sarabråten nevnt. Det hører også med til historien at Olaf hadde tilegnet seg sine sjokoladekunnskaper fra boka «Hur man gör Choclad» som han skal ha fått av en i Oscar II sitt følge på besøk på Sarabråten hos Thomas Heftye som hadde Sarabråten som sitt sommersted fra 1852.

Jeg har ikke funnet ut av hvilket år dette kongelige besøket fant sted. Jeg har heller ikke funnet boka «Hur man gör Choclad» i noen søkbare svenske nett-antikvariater. Sommeren 1874 er nevnt som et år med storfint besøk, av bl.a. Henrik Ibsen. Da var Olaf Larsen sju år gammel. Vi kan vel anta at Sarabråten trengte alle de hender som kunne unnværes i sommersesongene. Thomas Heftye dør i 1886 og Heftye junior ta over, men det er først i 1897 at det store dragevillaen bygges.

Alf Folmer (1921-2021), forfatter av «Gutten fra sjokoladefabrikken. Erindringer om liv og lukter på Grünerløkka» er en av kildene til det neste som skal fortelles. En annen er Harald Stene Dehlin i «Boken om Albert Hiort. En norsk Aladdin.» Lutherstiftelsen 1949. Begge er annenhånds skildringer med de usikkerhetsmomenter det innebærer.

Fortellingen om en rik grosserer og hans unge jaktkamerat som oppdager et sjokolade-geni

Fortellingen går som følger: Grosserer Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen var en i kretsen rundt Thomas Heftye, antagelig både den eldre og den yngre, siden dette skjedde da den yngre hadde tatt over, Christensen var blitt 35 da den eldre døde. Fredrik var søskenbarn og jevnaldrende med Fredrik Wilhelm Louis Hiorth som bodde på Malerhaugen ikke langt fra Bryn.

Sperrestua på Sarabråten, 1877. Foto Knud Knudsen.

Høsten 1888 tok han med 12 år gamle Albert Hiorth, sønn av sin fetter, på rugdejakt i Østmarka, rundt Sarabråten. På veien dit kjente de duften av kakao fra en av gårdene – noen kilder sier Beverlia på Ulsrud, andre antyder på Jørnsløkken gård på Oppsal. Ingen av gårdene ligger i linje fra Bryn, men Fredrik Christensen og unge Albert kan jo ha gått til fots via Østensjøvannet. Eller så var det i sperrestua på Sarabråten. Alf Folmer beskriver episoden i Byminner 2009/2: «Idet han kom inn, fikk han se en ung mann stå og kjevle sjokolade-deig med en rund stokk på en steinplate. På ovnen putret det i ei stor gryte. En svær sjokolademasse lå på bordet. På et annet bord lå en haug små blikkformer til å støpe sjokoladen i.»

Hos Dehlin står det: «I gutteårene var Albert en del sammen med sin onkel Fredrik Christensen. Blant annet gikk de på jakt. På en tur til Sarabråtskogen traff Fred. Christensen i Beverlia Olaf Larsen, en fremmelig unggutt som hadde fattet sterk interesse for sjokolade, han hadde til og med innrettet et lite laboratorium og der virkelig laget seg spisesjokolade med krem.»

Albert Hiort var altså sønn av fetteren, ikke nevø. Sarabråtskogen er ikke et navn vi finner noe annet sted enn i denne beretningen. Og hvorfor Beverlia er nevnt er usikkert – det mest trolige er at Olaf Larsen hadde sitt laboratorium hjemme på Jørnsløkken, at han arbeidet for Heftye i sesongen og kjente folket på Beverlia som naboer. Det tar ca 45. min å gå fra Oppsal til Sarabråten, på vei dit passerer man Beverlia og Bjerke, begge husmannsplasser under Ulsrud gård.

Da dette møtet mellom Fredrik Christensen (37), Olaf Larsen (21) og Albert Hiort (12) fant sted hadde Olaf også rukket å jobbe på Brødrene Ottesens Chokoladefabrikk (etablert 1879) som først lå på Bryn, men flyttet så til Mandalls gate 12 på Grønland. Han solgte også egne produkter på Stortorvet i egen bod. Noe som var en medvirkende årsak til at Christensen satset på unggutten – han så med selvsyn hvordan køen foran boden til Olaf var lang nok til å imponere.

Olaf Larsens første sjokoladefabrikk – Freia

I 1889 etableres fabrikken på Rodeløkka. Christensen var importør av kolonialvarer og hadde dermed forbindelse også med kakaoleverandører. Likeså bekostet han det første sett moderne maskiner, og fikk leid lokaler like ved Rodeløkkens Jernstøberi og Mekaniske Verksted (Verksgata 25), der fetteren Fredrik Wilhelm Louis Hiorth var deleier. Dampkraft til driften ble ledet derfra. Sjokoladefabrikken var dermed en realitet. På et møte av interessenter, som ble holdt hjemme hos Fredrik Hiorth, ble det bestemt at fabrikken skulle hete Freia, etter Fredrik Christensens hustru Frida. Også her spriker kildene en del. Noen steder oppgis fru Christensens navn til å være Frøya (Alf Folmer), mens Harald Stene Dehlin omtaler henne som Frida. Andre kilder mener at det var Fredrik Christensens jakthund som het Frøya – og som fabrikken ble oppkalt etter.

Alf Folmer forteller videre: «Olaf, broren og tre jenter satte i gang. Først kjøpte de en gammel rensemaskin, blandemaskin og valsemaskin. Men det meste var håndarbeid. Olaf og jentene bodde på fabrikken. Den gangen gikk det kuer og beitet på løkkene og mellom husene. Når sjokoladen var blandet og formet, skulle den bæres ned i kjelleren for å kjøles, siden bæres opp i annen etasje for å pakkes.»

Selskaps sjokolade ble lansert i 1895, mens Olaf Larsen var verksmester. Den er Norges eldste sjokolade som stadig er i produksjon.

Lokalene på Rodeløkka var enkle og grosserer Christensen gikk fort lei med det ble det så som så med den finansielle støtten, han var jo også mye eldre enn Olaf og fra en annen klasse. Interessen for fabrikken avtok kraftig da han ble kjent med en ung og ivrig juniorpartner i et av hovedstadens importagenturer, som bl.a. solgte ham det brasilianske kaffemerket Lacerda – Johan Throne-Holst (24) fra Trondheim. Denne hadde på sin side vist stor interesse for industriproduksjon og sikkert gitt uttrykk for dette til grossereren. En vårdag i 1892 tilbød derfor Christensen unge trønderen å kjøpe Freia. I ungdommelig overmot slo Throne-Holst til, og sikret seg fabrikken for 9 000 kroner.

Olaf skulle fortsette som verksmester, noe som i realiteten var som fabrikkbestyrer. Av alle de til nå involverte var det han som satt på sjokoladekompetansen. I tillegg til sjokoladefabrikasjon var Olaf Larsen også inne i eiendom- og boligspekulasjon, så med midler fra dette ble han eier av 12,5% av selskapet. Blant annet lot han oppføre Bakkehavn gård på Abildsø, med våningshus i sveitserstil i 1896 – som senere skal bli sommerbolig for direktørene i Asola Chokoladefabrik.

Samarbeidet mellom den Throne-Holst, av borgerlig herkomst og bondegutten Larsen fra Oppsal gikk ikke så bra. Olaf Larsens ambisjoner strakk seg lenger enn til å være underordnet bestyrer i annen manns selskap. Ambisjonene fikk næring av en stadig mer vellykket eiendomsspekulasjon, noe som gjorde at Larsen hadde penger å satse både på Freias stadige utvidelser, men etter hvert på egen fabrikk.

A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik – andre forsøk

Freia ble aksjeselskap i 1898. Larsen satt i styret i kraft av sin aksjepost, men fikk snart møtenekt til styremøtene: Bare noen uker etter A/S Freias første generalforsamling etablerte han A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik, og erklærte med det full krig med Throne-Holst. Bare noen hundre meter unna Freia, i Københavngata 11, etablerte han seg med ny fabrikk, og lokket også med seg en lang rekke lojale sjokoladearbeidere fra Freia. Rimeligvis var Throne-Holst og Freias øvrige styre lite fornøyd.

Det er nok fra denne bitre striden at det faktum at starten på Freia var med utgangspunkt i Olaf Larsens talent for å lage sjokolade er såpass underkommunisert i Erik Rudengs bok «Sjokoladekongen», Universitetsforlaget, 1989. Og helt utelatt på Freias nettsider, der det heter: «Da Johan Throne-Holst etablerte seg, var det svært få sjokoladefabrikker i Oslo og Norge. Først ut med sjokoladeproduksjon i Oslo var Carl Crafft i 1852. I 1876 fulgte Brødrene Ottesen etter med etableringen av Chocolade- og Bonbonfabrik, før Freia ble nestemann ut – etablert av Fredrik Christensen i 1889. Noen år senere, i 1896, fikk de selskap av Brødrene Cloetta, etterfulgt av A/S Olaf Larsens Chocoladefabrik tre år senere.»

I midten: Den eneste tegningen jeg har funnet av «Norges største sjokoladefabrikk – i Københavngata 11. Først som A/S Olaf Larsens fabrikk – så etter 1906; A. Bergene. Illustrasjonen er hentet fra en dameblad. Til venstre og til høyre – emaljeskilt, antakelig fra denne epoken av Olaf Larsens sjokoladehistorie.

Og verre ble det i 1899 etter da Larsen gikk i gang med en storstilt priskrig på sjokolade som umiddelbart ødela lønnsomheten i Freia, og formodentlig også i de fleste andre sjokoladefabrikkene – Larsens inkludert. Dette var en lite langsiktig løsning for Larsen, og en kamp han tapte mot Throne-Holst, som svarte med å trekke seg fra priskrigen ved økt markedsføring og merkevarebygging rundt Freia, og satsing på finere sjokolader og konfekt.

Freia klarte seg dermed best i krigen, mens Larsens nye fabrikk gikk ned for full telling. Dobbelt rammet ble han ved at 1899 også ble det store kriseåret i eiendomsmarkedet i Christiania. Spekulasjonsbobla sprakk, og en spiller som Larsen uten finansielt sikkerhetsnett ble rammet hardt. Den nye fabrikken på Rodeløkken med alt utstyr måtte selges.

Syv år senere blir det på nytt produsert sjokolade i Københavngata 11: «Alltid no' godt fra Bergene!»

Fabrikken ble stående tom og ubrukt til den høsten 1905 ble kjøpt av Anders Bergene – enda en grosserer fra Christiania som hadde etablert en liten dropsfabrikk i 1890-årene. Våren 1906 startet A. Bergenes Chokoladefabrik i Olaf Larsens gamle fabrikklokaler, og den ble også en av landets største sjokoladefabrikker og er i dag en del av Nidar. Så Olaf Larsen var altså mannen som startet Freia og la grunnlaget for Bergene – to av norsk sjokoladehistories sterkeste merkenavn.

Her føler jeg at en puslespillbrikke mangler. A/S Olaf Larsens Chocoladefabrik i Københavngata 11 gikk konk og måtte selges I 1899. Larsen tapte også på eiendomsmarkedet det året. Men Anders Bergene kjøper ikke fabrikklokalene før i 1905. Larsen hadde da startet ny virksomhet tre år før – så noen må ha hatt eierskap til det som ble omtalt som Norges største sjokoladefabrikk i seks år, uten at det skjedde så mye der. Det røper ikke kildene noe om.

Olaf Larsens drøm om egen sjokoladefabrikk tok aldri slutt, og i 1902 startet han på nytt igjen for tredje gang. Etter en omflakkende tilværelse i diverse mindre lokaler kom han 1911 over en tomt ved Akersbakken, og bygde en ny fabrikk der med ca. 75 arbeidere. Under første verdenskrig steg omsetningen i starten, og fabrikken hadde 200 arbeidere. Hvordan dette ble håndtert er uvisst, hos konkurrenten Freia hadde Throne-Holst gjort et stort og dristig innkjøp av kakaobønner og andre råvarer, mens andre ante fred og ingen fare sommeren 1914.

Olaf Larsen døde i 1920, bare 52 år gammel. Sønnen hans, Orvar (1898-1965) overtok da som disponent. I et par turbulente år ledet han fabrikken fram til en ny sukkeravgift kom i mars 1922; avgift på spisesjokolade og sukkervarer med 33 l/3% og på kokesjokolade med 10%. Noe som førte til sviktende omsetning og til slutt måtte fabrikken stenge helt.

Sjokoladefabrikken kom ikke i gang igjen før i 1930, med nye eiere. Larsen-familien var ute av fabrikken, og fabrikken fikk nå sitt nye navn; Asola som i AS OLaf LArsen.

Asola ble i 1938 overtatt av Elgesæter Fabrikker A/S i Trondheim, et selskap grunnlagt av flere av landets største grossister i blant annet Trondheim og Bergen. Grossistene ville sikre seg markedsmakt ved å selv produsere flere av varene de skulle selge, både kjemisk-tekniske produkter som såpe og tannkrem, og næringsmidler som sjokolade og bakervarer.

Dette var en økende trend på 1930-tallet ikke minst som følge av Norges Kooperative Landsforening (NKL) sin fremvekst etter etableringen i 1906 innen produksjon, grossist- og detaljhandel. Etter dette forble Asola en del av et større produksjonsnettverk kontrollert av det som skulle bli et privat grossistsamarbeid som utviklet seg etter andre verdenskrig, Kjøpmennenes Økonomiske Felles Foretagende (KØFF).

Asola produserte både sjokolade og drops. Kjente merker som Cavalér, Egg Cognac, kokesjokoladene Grand og Galla, Jaffa Orange og konfekten Snurre kom fra Asola. Men det best kjente merkenavnet er trolig pastillen IFA, som stadig eksisterer, nå i Nidars sortiment.

Operasangeren Ivar Fridtjof Andresen var fetteren til Olaf Larsen

Metallbokser for pastiller var nok mer vanlig før i tiden.

Fra 1965 var det Kiellands som priduserte IFA.

Veldig kortvarig pakningsdesign etter at Nidar tok over i 1968.

IFA ble lansert i 1930, og oppkalt etter operasangeren Ivar Fridtjof Andresen som var fetteren til Olaf Larsen. Dette var en tid da forbrukerne skulle overbevises om stadig nye varers fortreffelighet gjennom talspersoner som en var leger eller kjendiser. En operasanger må sies å være et sannhetsvitne for kraftig stemme og vern mot sår hals ved bruk av nettopp denne pastillen.

Annonse for IFA fra 1935.

I flere av kildene er Ivar F. Andresen omtalt som «nevø av Asolas eier», men ifølge Norsk biografiske leksikon var Ivar Fridtjof Andresen og Olaf Larsen fettere, samt at Larsen var død, og altså ikke lenger eier av Asola, da IFA-pastillen ble lansert. I 1968 tok J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik over Asola og all dropsproduksjon ble overført til Kiellands Dropsfabrikk i Tøyengata. Og da Nidar overtok Kiellands i 1975 ble IFA-pastillen med på flyttelasset til Bromstadvegen i Trondheim.

I 1965 flyttet Asola fra Oslo og satset stort på en ny fabrikk i Vestby. Fabrikken og maskinene i Akersbakken 10 var gamle, mens tomteprisen var så god at det rakk til nye lokaler på nesten 10 000 m2 samt nye maskiner og en rasjonell struktur som ga håp om økt lønnsomhet både ved økt produksjon og redusert bemanning fra ca. 120 til 70 arbeidere.

Planen var å fortsette med sjokolade og sukkervarer, men anlegget på Vestby åpnet også for muligheter for andre typer av næringsmiddelproduksjon. Aftenposten kunne i 1965 «avsløre» at en stor amerikansk kjede hadde tatt opp Asola-produkter i sitt sortiment, og hva det innebar av store eksportmuligheter. Næringsmiddeleksport til USA var ingen liten sak ...

Satsingen på Vestby medførte stor kapasitetsøkning, noe som likevel ikke lot seg utnytte effektivt. USA-eventyret ble det heller ikke noe av. Lønnsomheten ble dårlig og samarbeid med andre innen bransjen ble en mulighet – det var ved denne vendingen at Kiellands Dropsfabrikk overtok IFA-pastillen.

I 1968, da J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik overtok Asola, var det fordi man ventet nedgang i tobakk, som overraskende hadde vist seg å være usunt, så Tiedemann staset følgelig på annen industri, som næringsmidler og snacks. Storkonsernet kunne bidra til økt utnyttelse av anlegget i Vestby.

I 1974 be den siste ASOLA-sjokoladen produsert. Ved nedleggelsen av sjokoladeproduksjonen ble produksjon av hundefor og havrenøtter ved Stavanger-fabrikken No-Ko, som også var kontrollert av Tiedemanns, flyttet fra Stavanger til Asola-fabrikken i Vestby. Tiedemanns utnyttet restkapasiteten til pakking av tobakksvarer.

Asola i Vestby fortsatte som produsent og markedsførere av kattemat og hundefor, blant annet merket Snøgg, og snacks og frokostblanding som gylne havrenøtter. I 1985 ble alt dette overtatt av Nestlé Norge.

Noen glemte produkter og sjokoladefavoritter fra Asola

Det finnes ikke så mange spor etter Asola på nettet. Fabrikken var bl.a. leverandør av smågodt i løsvekt som er godt kjent for oss som vokste opp på Oslos østkant med minst tre kiosker i hver bydel. Men – spist er spist. De kremfylte sjokoladene, Cavalér og Egg Cognac ble overtatt av Bergene. Samme innpakning og samme form; seks biter som kan brekkes av. Men jeg kan ikke huske om smaken var forskjellig. Kremfyll basert på fondant var en av Olaf Larsens spesialiteter helt fra tiden på Jørnsløkken gård og salg fra egen bod på Stortorvet.

Kilder: