Norges sjokoladehistorie – før 1914

Olaf Larsen lagde sjokolade hjemme på gården Jørnsløkken på Oppsal og solgte fra en bod på Stortorvet. Bildet er fra 1898. Fotograf: Ukjent. Eier: Oslo museum.

Fortellingen om sjokolade, før den ble industrialisert er først om fremst preget av sjokolade som drikk. På 1600-tallet dukket det opp sjokoladehus på linje med te og kaffe rundt om i Europa, og like sikkert i Norge – sånn etter hvert. Sjokoladen ble også helt sikkert brukt av konditorer til konfekt og finere bakst. Café Gerbeaud åpnet I 1858 i Budapest og holder det fortsatt gående. Valor i Villajoyosa, Alicante, Valencia, Spania åpnet i 1881 – der finnes det fortsatt sjokoladehus for drikke. Jeg har ikke funnet tilsvarende for Oslo eller Norge for øvrig. De fleste historier fra Norge nevner at sjokolade var et dyrt nytelsesmiddel forbeholdt de soignerte. I historien om Olaf Larsen står det at han solgte sjokolade fylt med krem fra sin bod på Stortorvet. Så spisesjokolade og konfekt må vi anta var vanlige håndverksprodukter før industrien.

En pussighet i denne forbindelse er at Freia ble etablert av Olaf Larsen og Fredrik Christensen i 1889 – mens det Freia selv oppgir som sitt første produkt er «Selskaps sjokolade» i 1895, to år etter at Johan Throne Holst hadde kjøpt opp selskapet. Hva produserte Freia i de seks årene med Olaf Larsen som verksmester? Freia Kakao Regia kom først på markedet i 1912. Her strekker ikke kildene til.

1837 – Carl Krafft er den første sjokoladefabrikant i Norge

Carl Krafft kom fra Danmark og etablerte seg i Christiania i 1837. Han var farmasøyt, destillatør og parfymør med et bredt utvalg likører og essenser, såper og parfymer. Han var også tidlig ute med sjokolade. I mai 1837 annonserte Carl Krafft ulike typer «Chocolade fra Carl Krafft's fabrik i Østregade No. 107», omtrent der Karl Johans gate 3 ligger i dag.

Carl tok vel litt kraftig i, med mange jern i ilden. Han skriver til sin mor i Danmark om sviktende helse og får etter hvert støtte og praktisk bistand av sin yngre bror Wilhelm. I 1848 kjøpte brødrene en løkkeeiendom ved Hausmanns gate av Niels Olaus Young, sønn av Jørgen Young som Youngstorget ar oppkalt etter. Først ble løkken brukt som utfluktsmål, og trolig noe dyrking og husdyrhold. Dette er 30 år før Jakob kirke blir bygget på nabotomta, Ankeløkken. Nær Akerselva er dette et stykke fra Christiania – men ikke så langt fra Kroghstøtten som ble innviet i 1833 av Henrik Wergeland og Mangelsgården fra 1670-tallet, et landsted med paviljonger, dammer og fontener.

Utover 1850-årene ble nabotomter kjøpt, og til slutt eide han hele kvartalet mellom Hausmanns gate, Torggata, Mariboes gate og Osterhaus’ gate. Alle gatene fikk sine navn i 1852 – samme år som brødrene Krafft starter Norges første ordentlige sjokoladefabrikk i sien butikklokalee, utstyrt med dampdrevne sjokolademaskiner fra Frankrike.

Krafft reklamerte med «Dampchocolade forarbeidet i de beste franske maskiner paa Granit». Vi skal huske at ny mekanologi på den tiden bød på store omveltninger i framstilling og distribusjon av mat, klær og husholdningsprodukter – dampkraft spilte en sentral rolle. Følgelig ble ‘dampsjokolade’ brukt nedsettende av håndverkere innen konditorfaget. Men brukt som et fortrinn av de mer industrioptimistiske produsentene som Krafft. Dampen hadde ikke noe med sjokoladen å gjøre – den var kun drivkraften i maskinene.

Hausmanns gate foran, Mariboes gate til høyre og Torvgata til venstre.

Denne delen av fabrikken er fortsatt inntakt – sett fra Mariboes gate.

Fra produksjonen i Hausmanns gate i 1910.

1867 – Den nye fabrikken til Krafft-brødrene i Hausmanns gate sto ferdig i 1867

Arkitekten Jacob Wilhelm Nordan, som i 1856 hadde etablerte sitt arkitektkontor i Christiania, fikk oppdraget med å tegne den nye fabrikken – som ifølge byggemeldingen omfattet sjokoladefabrikk med maskinrom i første etasje, med såpefabrikk og spikerfabrikk i sidebygninger. I andre og tredje etasje var det pakkrom og to arbeiderboliger. En utvendig kran sørget for lastefrakt.

1879 – Brødrene Ottesens sjokolade og bonbonfabrikk etableres på Bryn

I en stor annonse i Aftenposten 3. mars 1879 kunngjorde Brødrene Ottesen at de hadde startet fabrikk på Bryn med produksjon av sjokolade og sjokoladebonbons. I annonsen slo de fast at de kunne by på sjokolade etter «nyeste methode» ettersom de begge hadde arbeidet ved en av «Paris's første fabriker».

De to brødrene Ragnvald Edgar og Hallfred tilhørte en stor barneflokk av jernverkseier Jacob Ottesen på Eidsfoss Jernverk. De fikk begge polyteknisk utdannelse i Tyskland i 1870-årene, hadde altså praktisert i Frankrike, og kom til Oslo omkring 1879 og startet Brødrene Ottesens Chokolade & Bonbonfabrik på Bryn. Virksomheten ble snart flyttet til Mandalls gate 12 på Grønland. Den største sjokoladegründeren av dem alle, Olaf Larsen, gikk i lære hos Ottesens.

Brødrene Ottesens Chokolade & Bonbonfabrik i Mandalls gate 2, Grønland. Før 1891.

Teksten «Brødrene Ottesens Eftf. Dampchkolade» var leselig fra turveien langs Akerselva fram til 2016. 

Fabrikken ble opprinnelig tegnet av arkitektene Ove Ekman og Einar Smith. Og gjort om til boliger av Nordic Group Holding.

1888 – Da Olaf Larsen møtte Fredrik Christensen og Albert Hiorth

Olaf Larsen var sønn av en gårdbruker på Oppsal; Jørgensløkken, opprinnelig fra 1700-tallet en husmannsplass under Oppsal, men i 1823 ble den utskilt som en egen gård. Det fortelles at han eksperimenterte med sjokoladeproduksjon hjemme på gården. Fra Jørgensløkken går det en skogsvei inn i Østmarka via Ulsrud hovedgård og husmannsplassene Beverlia og Bjerke inn til Sarabråten der telegrafdirektør og statsråd Thomas Thomassen Heftye hadde sitt sommersted. Både kongelige og den norske åndseliten samt det økonomiske og politiske toppsjikt vanket der, blant annet for å jakte i Østmarka.

Hovedhuset på Sarabråten var foreløpig «sperrestua» oppført i 1856 av Thomas Heftye den eldre, far til Thomas Thomassen som oppførte den store bygningen i dragestil – men det var altså først i 1897. Jeg tar med dette siden det i fortellingen om Olaf Larsen nevnes at han skal ha fått en bok, «Hur man gör choklad», av en i følget til Oscar II da han besøkte Sarabråten. Jeg har ikke funnet hvilket år det var snakk om – men kildene viser til at Henrik Ibsens besøk i 1874 markerer starten på et jetset-liv i Østmarka. Så en eller annen gang mellom 1874 og 1888 var Olaf Larsen på Sarabråten, hva han gjorde der vites ikke, og ble oppmuntret av en svenske ved hoffet til å lage sjokolade. Et enkelt søk på denne boktittelen gir imdlertid ingen treff på norske eller svenske nettsider.

Etter at Bryn togstasjon ble åpnet i 1854, som den første forstadsstasjon – Bryn var på denne tiden rik på industri og ansette samt funksjonærer begynte så smått å bygge boliger på denne kanten av byen, tok Heftye imot sine gjester her og skysset dem videre mot Sarabråten. Fra Oppsal og Ulsrud blir veien stadig mer pittoresk etter hvert som man nærmer seg Nøklevann. Heftye lot bygge «Korketrekkeren» og «Mærrapina» med hårnålsvinger i god nasjonalromantisk ånd – et lite stykke Norge så og si.

Jørgensløkken, også kalt Jørnsløkken og Solbakken på Oppsal – der Olaf Larsen ble født og vokste opp.

Fornemme gjester foran husmannsstua på Sarabråten i 1870. Oslo museum.

Nordenden av Nøklevann med Sarabråten. Maleri av Helene Broch, 1882. Oslo museum.

En slik Heftye-venn var grosserer Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen i Christiania, han var søskenbarn og jevnaldrende med Fredrik Wilhelm Louis Hiorth som bodde på Malerhaugen ikke langt fra Bryn. Høsten 1888 tok han med 12 år gamle Albert Hiorth, sønn av sin fetter, på rugdejakt i Østmarka, rundt Sarabråten. På veien dit kjente de duften av kakao fra en av gårdene – noen kilder sier Beverlia på Ulsrud, andre antyder på farsgården Jørgensløkken på Oppsal. Ingen av gårdene ligger i linje fra Bryn, men Fredrik Christensen og unge Albert kan jo ha gått til fots via Østensjøvannet. Eller så var det i sperrestua på Sarabråten.

Alf Folmer (1921-2021), forfatter av «Gutten fra sjokoladefabrikken. Erindringer om liv og lukter på Grünerløkka» – beskriver episoden i Byminner 2009/2: «Idet han kom inn, fikk han se en ung mann stå og kjevle sjokolade-deig med en rund stokk på en steinplate. På ovnen putret det i ei stor gryte. En svær sjokolademasse lå på bordet. På et annet bord lå en haug små blikkformer til å støpe sjokoladen i.»

Siden denne episoden fant sted mer enn tredve år før Alf Folmer kan noen detaljer være usikre. Folmer mener dette fant sted i 1889 og ikke 1888. Han beskriver det også som Olaf Larsen bodde på Sarabråten – han var vel i så fall i tjeneste siden han hørte hjemme på Jørgensløkken. Uansett – Fredrik Christensen ble imponert over hva den 21 år gamle Olaf Larsen fikk til med sjokoladen, som han dro ned til Stortorvet for å selge. En dag Christensen var på torvet fikk han med egne øyne se hvilke køer som dannet seg ved Larsens bod. Og forslå at han og unge Larsen skulle slå seg sammen og starte en sjokoladefabrikk.

1889 – Christensen og Larsen etablerer Freia

Den spede starten for Freia i Verksgata på Rodeløkka.

I 1889 etableres fabrikken på Rodeløkka. Christensen var importør av kolonialvarer og hadde dermed forbindelse også med kakaoleverandører. Likeså bekostet han det første sett moderne maskiner, og fikk leid lokaler like ved Rodeløkkens Jernstøberi og Mekaniske Verksted (Verksgata 25), er fetteren Fredrik Wilhelm Louis Hiorth var deleier. Dampkraft til driften ble ledet derfra. Sjokoladefabrikken var dermed en realitet. På et møte av interessenter, som ble holdt hjemme hos Fredrik Hiorth, ble det bestemt at fabrikken skulle hete Freia, etter Fredrik Christensens hustru Frida. Også her spriker kildene en del. Noen steder oppgis fru Christensens navn til å være Frøya (Alf Folmer), mens det er Harald Stene Dehlin i «Boken om Albert Hiort. En norsk Aladdin» fra 1949 som omtaler henne som Frida. Andre kilder mener at det var Fredrik Christensens jakthund som het Frøya – og som fabrikken ble oppkalt etter.

Alf Folmer forteller videre: «Olaf, broren og tre jenter satte i gang. Først kjøpte de en gammel rensemaskin, blandemaskin og valsemaskin. Men det meste var håndarbeid. Olaf og jentene bodde på fabrikken. Den gangen gikk det kuer og beitet på løkkene og mellom husene. Når sjokoladen var blandet og formet, skulle den bæres ned i kjelleren for å kjøles, siden bæres opp i annen etasje for å pakkes.»

1891 – Brødrene Ottesens Eftf. drives flytter til Nedre Vaskegang 2

Hallfred Ottesen trakk seg ut fra sjokoladefabrikken og kompaniskapet etter få år, og returnerte til Frankrike. Mens han drev sine forretninger der fikk storebror Ragnvald Edgar en ny kompanjong i 1886; Christopher Faye Moestue som var skipsfører fra en rederslekt i Halden.

I 1891 ble hele fabrikken overdratt til Moestue av grunner vi ikke kjenner til. Han drev fabrikken videre under navnet «Brødrene Ottesens Eftf», og i 1897 flyttet virksomheten fra Mandalls gate til Nedre Vaskegang 2 ved Akerselva rett nedenfor Nybrua, i det som den gang gikk under navnet Fjerdingen. Bygningen ble tegnet av arkitektene Ove Ekman og Einar Smith – de samme som også tegnet det Indigo-fabrikken, året etter, med den karakteristiske buede fasaden som fulgte elva litt lenger opp, rett ovenfor Elvebakken vgs.

Thorvald Meyers gate 72 og 74 på Grünerløkka.

Ragnvald Edgar startet umiddelbart etter bruddet med Moestue sin egen fabrikk, «R. E. Ottesens Chokoladefabrik» i et nytt fabrikkompleks han fikk oppført i Thorvald Meyers gate 74 på Grünerløkka.

På første halvdel av 1880-tallet oppførte Paul Wilhelm Dietrichson en toetasjes fabrikkbygning i Thorvald Meyers gate 72 på Grünerløkka, Dietrichsons Chokolade- og Mineralvandfabrik. Fabrikken produserte forskjellige typer sjokolade, men var mest kjent for sin maltsjokolade. I 1891 ble fabrikken solgt og videreført som Dietrichsons Eftflgr. Chocolade-Marzipan & Confectfabrik og Aktie-Mineralvandfabriken. I 1893 ble fabrikken igjen solgt, og nå drevet videre som Chokoladefabriken Mimer. I 1897 ble den atter en gang solgt, denne gang til Ragnvald Ottesen, naboen i nr. 74. Ottesen gikk konkurs under Kristianiakrakket, 11. juni 1899 og lokalene ble så til en skoreparasjonsfabrikk før enda en sjokoladefabrikk, Kyrre Chokoladefabrik, var her til 1908, da den også ble solgt.

1891 – Erling Kielland etablerer dropsfabrikk i Tollbugata 41

Selv om Kiellands ikke produserte sjokolade – er med her blant annet siden Kiellands dropsfabrikk etter hvert overtar Asola, og dermed IFA-pastillen som er et av de sterkeste merkenavnene innen sukkervarer i Norge – før Nidar kjøpte Kiellands … mer om det senere. Kiellands drev fra starten av i en bakgårdsbygning i Tollbugata 40.

1892 – Johan Throne-Holst kjøper Freia

Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen

Johan Throne-Holst

I enkle lokaler på Rodeløkka og sannsynligvis med en litt halvhjertet finansiell drahjelp fra grosserer Fredrik Christensen forble Freia kun en liten bakgårdsbedrift med på det meste et titalls ansatte. Christensens interesse for sjokoladefabrikken hadde dabbet kraftig av da han ble kjent med en ung og ivrig juniorpartner i et av hovedstadens importagenturer, som blant annet solgte det brasilianske kaffemerket Lacerda til grossisten.

Den agenten var den 23 år gamle Johan Throne-Holst fra Trondheim. Han hadde ovenfor Christensen vist stor interesse for industriproduksjon, og på vårparten 1892 tilbød derfor den nå 41 år gamle Christensen å selge Freia til Throne-Holst – som slo til på dette og sikret seg fabrikken for 9 000 kroner.

Den 24 år gamle Olav Larsen skulle fortsette som verksmester – i realiteten fabrikkbestyrer, mens Throne-Holst skulle selge varene. To år senere skjøt Larsen inn egne penger i Freia, og ble eier av 12,5 % av selskapet. Penger som hadde han tjent på boligspekulasjon.

Samarbeidet mellom den borgerlige trønderen Throne-Holst, han kom fra en velstående byfamilie av jurister, godseiere og kjøpmenn, og bondesønnen Larsen fra Oppsal gikk ikke så bra, selv om aldersforskjellen ikke var stor. Larsens ambisjoner strakk seg lenger enn til å være underordnet bestyrer i annen manns selskap. Ambisjonene ble støttet av stadig mer vellykket eiendomsspekulasjon, som gjorde at Larsen hadde penger å satse både på Freias stadige utvidelser, men etter hvert også på en egen fabrikk.

Det som er igjen av Cloetta på Grünerløkka; Sofienberggata 37, har vært under rehbilitering siden 2020

1895 – Freias Selskaps sjokolade blir til

Hvilke produkter Freia leverte fra starten 1889 og fram til 1895 er ikke gjort rede for på Freias nettsted, eller andre steder for den saks skyld. Men «Selskaps sjokolade» ble altså lansert i fabrikkens sjette år og er dermed Norges eldste. Den består av mørk sjokolade med 42% kakao og kom først i plater på 200 gram, men er i dag kun å få i 100 gram. Den er noe søtere og mildere enn Dronning sjokolade, men må også kategoriseres som en allrounder som drikke og til baking. Skrivefeilen i produktnavnet har vært der såpass lenge at Freia har uttalt at de ikke kommer til å endre på det, men på Freias nettsted skrives det korrekt …

1896 – Cloetta åpner sin fabrikk i Kristiania

Brødrene Bernard, Christopher og Nutin Cloetta kom fra Sveits og startet selskapet «Brødrene Cloetta» i København for produksjon av sjokolade og sukkervarer. I 1873 starter brødrene Sveriges første sjokoladefabrikk i Malmö – og i 1896 startet de en fabrikk i Norge; i Kristiania, i Sofienberggata 35 tegnet av de samme arkitektene Ove Ekman og Einar Smith som tegnet for brødrene Ottesen.  

Med dette hadde firmaet fabrikker i alle de tre skandinaviske landene. Direktør for fabrikken i Kristiania, først som ansatt fabrikksjef, etter hvert som eier, var Otto Cloetta. Etter hans døde drev enken Lovisa Cloetta (1871–1954) fabrikken videre i tyve år. Cloetta hadde, som sine konkurrenter, sitt eget utsalg i sentrum; i Karl Johans gate 20 (foto 1906 L. Szacinski). I 1933 ble den kjøpt av Norges Kooperative Landsforening. 

1897 – Brødr. Ottesens Eftf. – et sterkt varemerke. Men ikke sterkt nok 

Christopher Faye Moestue overlevde Kristianiakrakket i 1899, og fortsatte å drive fabrikken i Nedre Vaskegang 2 til 1912, da han solgte det til et nytt interessentselskap med Mogens Christensen som disponent. Også det nye selskapet het Brødrene Ottesen, som tydeligvis var et sterkt merkevarenavn. De nye eierne forsøkte med nytt utstyr å få ny lønnsomhet i fabrikken med noen nye produkter. Dette lyktes ikke, og i juli 1914 kunne Aftenposten melde at de nye eierne hadde gitt opp å få til lønnsom drift, og bestemt seg for å legge ned. Bygningen ble solgt, og det som var brukbart av maskiner og utstyr ble kjøpt av Freia, som var i stadig ekspansjon både på Rodeløkka og i utlandet. 

Med det var en av hovedstadens første og største sjokoladefabrikker ute av historien - bare navnet malt i fasaden ved Akerselva ble stående i nesten 100 år til, inntil også det ble slettet i 2016 ved en omfattende rehabilitering av den gamle «Fjerdingen». 

Freias gamle hovedinngang, på hjørnet av Verksgata og Gøteborggata.

1898 – Freia blir aksjeselskap 

Freia ble aksjeselskap i 1898. Olaf Larsen satt i styret i kraft av sin aksjepost, men fikk snart møtenekt til styremøtene. Konflikten mellom den nyrike sjokolademakeren og den borgerlige forretningsmannen Throne-Holst ble åpenbar. Bare noen uker etter A/S Freias første generalforsamling etablerte han A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik, og erklærte med det åpen krig med sin partner. Bare noen hundre meter unna Freia etablerte han seg med ny fabrikk, og lokket også med seg en lang rekke lojale sjokoladearbeidere fra Freia. Rimeligvis var Throne-Holst og Freias øvrige styre lite fornøyd. 

1898 – Den første A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik etableres 

Olaf Larsens talent var å lage himla god sjokolade og burde med det ha «Sjokoladekongen» som sitt ettermæle. Men han var nok en såpass mye dårligere forretningsmann at den tittelen gikk til Johan Throne-Holst – som i likhet med den tredje grunnleggeren, grosserer Fredrik Christensen, ikke kunne så mye om sjokolade, men var flinke til å telle penger. 

Olaf Larsen gikk i gang med en storstilt priskrig på sjokolade som umiddelbart ødela lønnsomheten i Freia, og sikkert også i de fleste andre sjokoladefabrikker – Larsens inkludert. Hans fabrikk var muligens større enn Freia, i hvert fall ifølge familiebladet «Ude og Hjemme» som omtalte denne som «Norges største chokoladefabrik» (se gammel tegning til høyre). Dette var uansett en lite bærekraftig løsning for Larsen, og en kamp han tapte mot Throne-Holst, som svarte med å trekke seg fra priskrigen ved økt markedsføring og merkevarebygging rundt Freia samt å satse på finere sjokolader og konfekt. Freia klarte seg dermed best i krigen, mens Larsens nye fabrikk krasjlandet. Dobbelt rammet ble han ved at 1899 også ble det store kriseåret i eiendomsmarkedet i Christiania. Spekulasjonsbobla sprakk, og en spiller som Larsen, uten finansielt sikkerhetsnett, ble rammet hardt. Den nye fabrikken på Rodeløkken med alt utstyr måtte selges. 

1898 – Minde etableres i Bergen av brødrene Anton og Hjalmar Minde 

Minde-brødrene skulle bite seg bedre fast enn de fleste andre, forankret i lokalpatriotisme rundt et bergenskjært varemerke og vareutvalg tilpasset et lokalt marked. Oslos Freia og Trondheims Nidar ble etter hvert helt dominerende på det norske markedet, og Minde fra Bergen var knapt kjent utenfor bygrensene. 

1902 – Olaf Larsen starter sin tredje fabrikk 

Larsens drøm om egen sjokoladefabrikk levde videre, og i 1902 startet han på nytt igjen for tredje gang. Etter en omflakkende tilværelse i diverse mindre lokaler kom han i 1911 over en tomt ved Akersbakken, og bygde en ny fabrikk der med ca. 75 arbeidere. Under den første verdenskrigen steg omsetningen i starten, og fabrikken hadde 200 arbeidere. 

Olaf Larsen døde i 1920, bare 52 år gammel. Hans sønn Orvar overtok da som disponent. Gjennom de turbulente 20-årene ledet han bedriften frem til han i møte med forhøyet skatt på luksusvarer som sjokolade til 33%, så seg nødt til å stenge på grunn av sviktende salg. Oslo-avdelingen av Cloetta gjorde det samme. 

A. Bergene Chokolade – reklameplakat fra 1908.

1905 – Anders Bergene kjøper Olaf Larsens fabrikklokaler 

Anders Edvard Bergene var grosserer og fabrikkeier. Han åpnet i 1882 egen kolonialforretning i Oslo og etablerte en liten dropsfabrikk i 1890-årene. I 1905 kjøpte han den tomme og ubrukte fabrikken etter Olaf Larsen i Københavngata og året etter startet han A. Bergenes Chokoladefabrik i lokalene, og dette ble også med tiden en av landets største sjokoladefabrikker, i dag overtatt av Nidar. Olaf Larsen var altså mannen som startet både Freia og Bergene – to av norsk sjokoladehistories sterkeste merkenavn. 

Bergene ble et av de ledende varemerkene for sjokolade og sukkervarer i Norge, på linje med Freia og Nidar. PÅ sin høyde var det flere enn 500 ulike produkter som bar logoen til Bergene – med slagordet «Alltid no' godt fra Bergene» Det var sjokolader som Talma, Bergene Melk, Bergene Nøtt og Edelweiss, kakaopulveret Leopard, suppeblokker og poser, gelepulver og andre desserter. Såpass sterkt sto merkevaren at Nidar i 2009 gjorde et tappert forsøk på å ta markedsandeler fra Freias Melkesjokolade gjennom å «relansere» Bergene Melk, nesten 50 år etter fusjonen Nidar-Bergene. Forsøket gikk dårlig og Bergene Melk forsvant for godt i 2014. 

1911 – Kiellands dropsfabrikk flytter til Tøyen 

Etter til år i bakgården i Tollbugata 41 og i Revierstredet 2 flytter virksomheten inn i ny bygning i Tøyengata 31. En stor og moderne fabrikk tegnet av Alfred Christian Dahl, som var mest kjent for kirkearkitektur. Bygningen er i engelskinspirert jugendstil, med rød teglstein over tre til fire etasjer – med en midtakse flankert av to avrundede hengende karnapper. Øverste etasje har rekker av små, rundbuede vinduer, mens etasjene lengre nede har større vindusåpninger. Hele fasaden er bevart, inkludert logoen over inngangspartiet. 

Kiellands fabrikker i Tøyengata 31 er i dag boliger men fasaden er bevart slik arkitekten Alfred Christian Dahl tegnet den.

Skiltet over inngangen, utført i logotype er også bevart for ettertiden.

Nidarhjørnet – Universitetsgata og Karl Johans gate, i Grosch-gården, var et landemerke fram til 1956 da Studenten åpnet her.

1912 – Nidar grunnlegges av Emil Nilsen og Hans Bell 

Nidar ble startet i 1912 som Munken Chokoladefabrik av Emil Nilsen og Hans Bell. Allerede samme år skiftet den navn til Nidar. Nilsen hadde vært salgsrepresentant for Freia i Oslo, og hadde dermed en viss kjennskap til bransjen. 

I årene som kommer og fram til vår tid kommer Nidar til å ta opp i seg det meste som ikke er Freia; Bergene, Kiellands drops og Lorentz Erbe & Søn (som ikke blir nevnt her). Men Nidar ble et vesentlig innslag hos sjokoladegumlende oslofolk. I 1923 åpnet Nidar sitt utsalg i Karl Johans gate 45, i Grosch-gården. Butikken ble innredet i rokokkostil av Arkitekt Henrik Bull, og skulle få navnet «Nidarhjørnet» og bli et landemerke i byen. De holdt på hjørneinngangen fram til 1957, da hjørnet ble gjort om til iskrem-restaurant, Studenten, mens Nidar måtte ta til takke med nabolokalet. 

1913 – Næss Chokoladefabrik A/S etableres 

I Maridalsveien 153, adressen til sagnomsuste Sagene Lunsjbar, lå opprinnelig Folkvang kafé. Restauranten og dansehallen «Kaysalen», etter restauratør Kay, ble opprettet i 1850-årene. Den store bygningen som lå rett bak dagens kafé, ble bygd i 1878. Det var i annen etasje her dansesalen lå. Stedet ble senere overtatt av Sagene Arbeidersamfund. 

I 1917 ble det oppført et tilbygg, og den tidligere restaurant og danselokale ble innredet til Næss Chokoladefabrik. Det ble søkt om å få lage «lakritz, dragée, drops og chokolade med lager på loftet». I 1922 søkte chokoladefabrikken om å få sette opp en utsalgskiosk på hjørnet av Maridalsveien/Arendalsgata. Det var større plass rundt huset den gang, og kiosken på 5 kvm sto ferdig året etter. 

Maridalsveien 153 ble for en tid sjokoladefabrikk for Næss. Og senere for Fontana mineralvann – eiet av Kiellands fabrikker.

Ikke uvanlig at produkter basert på råvarer fra «eksotiske» strøk fikk navn og design som ikke er gangbare i samtiden.

I 1922 fikk Næss oppført en utsalgskiosk på hjørnet av Arendalsgata og Maridalsveien.

1914 – Både av Carl Krafft og Brødrene Ottesens går konkurs 

Wilhelm Kraftt døde i 1903, og i årene etter ble konkurransen fra Freia og de to nyetablerte konkurrentene A. Bergene og Olaf Larsens Chokoladefabrik stadig mer merkbar for pioneren Krafft. I 1914 måtte begge de to sjokoladepionerbedriftene Krafft og Ottesen kaste inn håndkledet i konkurransen. Ottesens maskiner ble solgt til Freia, og Freia skal også ha overtatt restene av Carl Krafft som fantes igjen i 1950-årene, etter at firmaet hadde fortsatt i Lakkegata med produksjon av såpe, lakk og sennep under merket Ørnesennep. 

Kø utenfor Freia-butikken i Karl Johans gate 1913. Foto: Narve Skarpmoen. Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling

Lohengrin ble første gang solgt i Nationaltheatret i 1911 i forbindelse med premieren på Richard Wagners opera Lohengrin.

Fra rundt 1910 fikk flere råd til å kjøpe sjokolade, og f.eks. Freia Selskaps sjokolade var ikke lenger en luksusvare. Populariteten økte, selv under første verdenskrig. Mens mange andre fabrikker måtte stenge hadde Throne Holst forutsett hva som var i gjære, og sikret seg et stort lager av kakaobønner. Dette gjorde at folk oppfattet selskapssjokoladen som et produkt med høy næringsverdi i en tid med stor matvaremangel. 

Alt fra 1914 førte krigen til at prisene steg på en rekke varer, på grunn av mangelfull tilførsel og dyre fraktepriser. Det ble dyrtid, selv om myndighetene forsøkte å håndheve maksimalpriser. Utover 1916 begynte varemangelen virkelig å gjøre seg gjeldende.  

Kilder: