Typografisk ordliste

Denne delen gir deg en liten ordliste med hyppig brukte typografiske termer.

antikva Samlebetegnelse for skrifter som har som viktigste kjennetegn at de er utstyrt med seriffer og har et tydelig duolineært strekbilde.

De første trykte antikvaskriftene ble utviklet rundt 1470 og hadde sitt direkte historiske forbilde i den italienske håndskrevne humanistiske minuskelskriften fra 1400-tallet. Med dette utgangspunktet har antikvaskriften utviklet seg i mange forskjellige varianter og former. Det går en nokså klar utviklingslinje fra renessanseantikvaen og til den klassisistiske antikvaen der bl.a. strekstrukturen blir gradvis mer kontrastfylt, seriffene får en mer vinkelrett ansats og bokstavenes akse endrer seg fra diagonal til konsekvent loddrett etter hvert som stempelskjærerne forlater det skrevne forbildet og gir seg bly, stål og stikkel i vold.

Det er Italia som er antikvaens arnested. Men Leonhard Holle i Ulm trykte Ptolemæus' Cosmologica med en antikvaskrift så tidlig som i 1482. (Steinberg 1968:31.) Men antikvaen var mer eller mindre utestengt fra tysk bokproduksjon helt til 1941, bl.a. av nasjonalideologiske årsaker. De skandinaviske landene fulgte stort sett Tyskland, men i 1739 anbefalte det svenske akademi å bruke antikva til bøker i Sverige. I Norge gikk man over til antikva i løpet av 1920-årene.

De fleste stilepoker har satt sitt preg på antikvaskriften eller skapt sine særpregete former: renessanse, barokk, rokokko, nyklassisismen, jugend osv. Blant disse variantene kan det være nyttig å skjelne mellom følgende:

I tillegg er det en rekke antikvaformer med mer eller mindre ornamentering, ikke minst antikvaer fra rokokkotiden. Noen av disse verserer som egne grupper i klassifiseringssystemene Også i siste halvdel av vårt århundre er det skapt antikvaskrifter med renessanseforbilde, men med et eget «moderne» preg, f.eks. Palatino.

Antikvaskriftenes strekstruktur har et mønster der grunnstrekene er vertikale, evt. diagonale. Dette er blitt en grunnmodellen som nesten all skrift følger. Unntakene er stort sett laget annerledes for nettopp å være annerledes.

Engelsk: roman, old style

antialiasering «Kantutjevning», teknikk for å forbedre digital gjengivelse av skrift og grafisk form og motvirke sagtakk-effekten i skrå eller runde former. Metoden består i å gi bokstavenes eller illustrasjonens konturer en litt diffus form gjennom bruk av rastrerte pixler. Det blir skapt en illusjon om en jevnere kontur ved at utstikkende pixler ikke blir så skarpe og fremtredende. Teknikken brukes bl.a. når det skal lages skjermversjoner av trykkskrifter.

Engelsk: anti-aliasing

avstand «Luft»; i typografi: (den optiske) avstanden mellom bokstaver, ord, linjer, grupper osv. Eric Gill har sagt at avstand er nøkkelen til god typografi! Med det mente han nok at riktig avstandsbruk er avgjørende for den tyografiske kvaliteten. Avstandene styrer alt fra et harmonisk ordbilde til den overordnede strukturen i det visuell budskapet.

En grunnregel for bruk av avstand i typografien er: Ordmellomrom skal være tydelig større enn bokstavmellomrom, linjeavstand skal være tydelig større enn ordmellomrom, gruppe­avstand skal være tydelig større enn linjeavstand.

Det er viktig å skjelne mellom optisk avstand og teknisk avstand. Bruken av utstyr i typografi gjør at avstander må konverteres til teknologi, og settes inn i de standardene og de rammene teknologien gir. Men «målestaven» for all avstand i typografi er øyet, dvs. at det er den optiske avstanden, dvs. den avstanden som leseren ser og oppfatter som er den viktige og som teknologien må strebe etter. Alle tekniske angivelser av avstand er bare «instrumentelle» og er ikke nødvendigvis optisk «tilfredsstilende». Det er først når avstandene viser seg for leseren i selve mediet – f.eks. på papiret eller på skjermen – at det viser seg om avstanden er korrekt.

Engelsk: space

begravelse Typografisk faguttrykk for uteglemt ord eller avsnitt: Når ord eller tekstavsnitt ble uteglemt i sette- eller ombrekningsprosessen, ble det kalt begravelse.

bokstavvariant Betegnelse på alternativ utforming av bokstaver i minuskler, versaler og kapitéler.

De to (tre) variantene har hver sin historiske vei mot sin endelige form. Minusklene har sin opprinnelse i den romerske capitalis quadrata, men gikk en lang vei via uncialer, halvuncialer og karolingisk minuskel til den humanistiske minuskel på 1400-tallet. Versalene er i sin grunnform en romersk capitalis som ble ført sammen med den humanistsike minuskel. Kapitélene er yngre – de dukket opp litt smått om senn opp på 1500-tallet som et behov for å markere store bokstaver i en versaltekst.

Det kan diskuteres om kapitélene skal regnes som en egen bokstavvariant: Kapitélene er ikke bare en mindre utgave av versalene; de har sin egen design med andre proporsjoner enn versalene.

bryllup Dobling av ord, linje eller avsnitt. Blyteknikk. Uttrykk først og fremst knyttet til blyteknologien: det at et tekstelement, et ord, en linje, et avsnitt e.l. feilaktig forekommer to ganger. Bryllup oppstod ofte i forbindelse med korrigering etter korrekturlesing ved at ny tekst ble satt inn uten at den gamle, feilaktige teksten ble fjernet. Det hendte også at setteren eller maskinsetteren leste samme linje i manuskriptet to gangerog satte teksten på nytt.

brødtekst er betegnelsen på den løpende teksten i en bok, i trykksaker eller på en webside, i motsetning til for eksempel overskrifter og billedtekster. Før i tiden ble typografenes lønn beregnet ut fra antall linjer de hadde satt. Brødteksten gikk fort å sette og det var i hovedsak det som ga setteren penger til det daglige brød. Brødtekst kalles også brødsats eller brødskrift.

case På engelsk kalles versaler "Upper Case" og minuskler "Lower Case". Dengang man brukte bly lå versalene i den øverste settkassen (case) og minusklene i den nederste.

cicero Tradisjonelt typografisk standardmål tilsvarende 12 didotpunkter = 4,512 mm. Målenheten har utgangspunkt i den skriftgraden Peter Schöffer brukte da han trykte Ciceros brev i 1465. Cicero ble knyttet til didotpunktet som har vært det fremherskende typografiske målsystemet på det europeiske kontinent, i motsetning til den angloamerikanske pica. (Ciceroen har hatt samme betydning og status for typografen som tommemålet har hatt for snekkeren.) Måleenheten har vært i utbredt bruk ved angivelse av spaltemål og satsbredde, klisjé- og bildestørrelse, kolumnehøyde, spaltemellomrom, materiellengder osv. Slike størrelser ble gjerne satt til hele, og av og til halve, cicero. Og betegnelsen går igjen f.eks. i ordet ciceromål (typometer).

Det er neppe tilfeldig at det nettopp var skriftgraden cicero med sine 12 punkter som ble selve hovedmåleenheten i typografien. Tolvtallsinndelingen var tidligere mye utbredt i måle- og veiesystemer, ikke minst fordi tallet tolv er delelig med flere tall – 2, 3, 4 og 6 – og derfor er lett å regne med.

Betegnelsen «cicero» ble tradisjonelt benyttet minst like mye som den tilsvarende verdien «12 pkt.». Betegnelsen var i bruk i slike sammenhenger som «cicero Garamond», «cicero reglett på 16 cicero», «2 cicero blysteg», «kvartpetit halvfet strek på 12 cicero» osv.

Cicero er nå på vei ut som typografisk målenhet; pica har overtatt. Innenfor EU er cicero omdefinert til 4,5 mm, men er ikke anerkjent som standard. Der hvor «cicero» fortsatt opptrer som målenhet i dataprogrammer og teknisk utstyr er det faktisk ofte pica som ligger til grunn, og ikke cicero.

didot-høyde Fransk standard skrifthøyde, dvs. typenes og trykkmateriellets normalhøyde. Den franske skrifthøyden var fastsatt til 62 2/3 punkter, dvs. 23,556 mm. Det var François Ambrois Didot og sønnen Firmin som innførte standarden.

dingbats Tegn eller symboler som ikke hører til alfabetet eller de vanlige språktegn, men som er brukt i ornamental eller symbolsk sammenheng. Dingbats er tegn eller symboler som ikke hører til alfabetet eller de vanlige språktegn eller matematiske tegn, men som er brukt i typografisk sammenheng. Dingbats har som regel med en ideografisk eller piktografisk form: hånd som peker, flymaskiner, bridgesymboler, kirker, telefoner, kors o.l. Det fins en rekke fonter med digitaliserte dingbats, f.eks. Zapf Dingbats.

Engelsk: dingbats

diamant Gammel betegnelse på skriftgraden 4 pkt. Skriftgraden ble visstnok første gang skåret av Dick van Vosken, Amsterdam ca. 1700.

egyptienne Betegnelse på gruppe av skrifter med (tilnærmet) monolineær strekstruktur med kraftige seriffer (en slags grotesk med seriffer). Gruppens mest typiske felles kjennetegn er

Strekene kan variere fra nærmest matematisk lik tykkelse i alle bokstavdeler til relativt betydelig forskjell mellom hårstrek og grunnstrek og tilsvarende variasjon i runde bokstavdeler. Selv en liten variasjon i strektykkelsen skaper vitalitet og liv i bokstavbildet.

Seriffene kan ha vinkelrett overgang til stammen (typisk i funksjonalistisk egyptienne) eller overgangen kan være avrundet (som i tradisjonelle egytpienner).

Eksempel: Rockwell (1934):

Rockwell

etasje (i bokstavbilde) Betegnelse på oppbyggingen av ulike varianter av minusklene a og g. Antikva g har tre etasjer, grotesk g har to etasjer. Antikva a har to etasjer, kursiv a har ofte en, og det samme har a i en del grotesker (særlig funksjonalistisk grotesk).

Engelsk: storey

etienne Undergruppe av antikvaer med trekantede seriffer som det mest karakteristiske trekk. Det mest typiske trekket er de trekantede seriffene. Etienne er som regel smal, men kan også ha en mer normal eller bred form. Etiennene har som regel et kraftig strekbilde, og en litt uklar kontrast mellom hårstrek og grunnstrek.

Etienne stammer opprinnelig fra England der de først dukket opp rundt 1860. Skriften var mye brukt i forbindelse med annonser, plakater, skilt o.l. i en periode i siste halvdel av 1800-tallet. Kan ennå sees på skilt og husvegger i Frankrike.

Aktuelle skrifter: Barcelona, Latienne, Latina, Matrix.

Engelsk: latin

fet skrift Skriftsort som betegner skriftens styrkegrad, vanligvis den feteste styrkegrad i en skriftfamilie. (Mange nyere snitt – men også redesignede versjoner av eldre snitt – har også en ekstremt fet versjon som gjerne kalles black.)

Engelsk: bold

folio Tradisjonell betegnelse på det største bokformatet, et trykkark som var falset én gang og som dermed gav fire boksider. Formatet var omtrent i størrelsen A3. Forkortet f°. Se også oktav og kvartformat. Betegnelsen brukes bare i omtale av gamle bøker.

Engelsk: folio

font Opprinnelig engelsk betegnelse på et komplett sett med bokstaver, tall og tegn i en gitt skrift, skriftsort og skriftstørrelse, altså f.eks. 10 pkt. Bembo kursiv. Uttrykket har utgangspunkt i ordet fount (støpning) og stammer fra blyteknologien. Ordet betydde da en komplett støpning av alle bokstaver, tall og tegn der det var et nærmere bestemt antall av hvert enkelt tegn. (Det tilsvarende tradisjonelle norske uttrykket er garnityr.)

Uttrykket brukes nå mest i samme betydning som det tradisjonelle typografiske begrepet skrift, men kan også ha flere andre betydninger. Ordet er på vei inn i norsk fagterminologi og erstatter de tradisjonelle norske uttrykkene skrift, skriftfamilie, skriftsort, skriftsnitt og garnityr. (Er det et tegn på amatørskap og faglig forfall at fire fagtermer blir erstattet av én?)

Engelsk: font

fraktur Gotisk skriftvariant med litt mer avrundede former enn tekstur, undergruppe av Gotiske skrifter.
(Lat. fractus: brutt.) Fraktur-formen kan spores tilbake til begynnelsen av det sekstende århundre, nærmere bestemt til kanselliet til keiser Maximilian I. En munk ved navn Vincenz Rockner utviklet der en slags dekorativ gotisk skrift. Den første fraktur til bruk for boktrykk ble skåret av Hieronimus Andreæ for boktrykkeren Hans Schönsperger og brukt iallfall så tidlig som 1517. (Burke 1998 s. 82.)

Fraktur holdt seg lenge som trykkskrift i Tyskland. På 1920-tallet da flere land som til da hadde brukt fraktur som trykkskrift gikk over til antikva, ble den betraktet som en slags tysk nasjonalskrift. Da nazistene kom til makten i 1933 ble den erklært som «germansk» nasjonal skrift, i motsetning til antikva som var «jødisk». Alle andre skriftformer enn fraktur ble erklært som «entartet». Det var først etter at nazistene hadde skjønt at deres propaganda ikke ble lest i utlandet så lenge den var trykt med fraktur, at Goebbels på ordre fra Føreren 3. januar 1941 snudde spørsmålet rundt og erklærte fraktur som et jødisk påfunn som fra da av var forbudt. (Det må ha vært litt av en kraftanstrengelse for tyske skriftstøperier og trykkerier å bytte ut hele skrift- og matrisebeholdningen på så kort tid.)

I Norge ble fraktur benyttet som trykkskrift helt opp til 1920-tallet.

Viktigste kjennetegn:

Eksempel: Breitkopf Fraktur (1991):

Fraktur

fransk horunge Innrykningslinje nederst på en side. Den franske ligner den vanlige horungen i det at den (som regel) bare er en del av en hel setning og at resten står på en annen side. Men mens horunger generelt er uønsket og bør bli tatt hånd om, er de franske mer akseptable.

Engelsk: orphan

futharken Navnet på det gamle runealfabetet. Futharken er det vanlige navnet på det gamle runealfabetet etter de seks første bokstavene i alfabetet (fuþark).

Engelsk: futhorc

Runer

gammelantikva Betegnelse på skriftgruppe i det tradisjonelle norske (og nordiske) grupperingskjemaet. Gruppen henspiller primært på en historisk periode (ca. 1470–ca. 1650), men omfatter også nyere skrifter som igjen har skrifter fra denne perioden som forbilde.

De viktigste kjennetegnene på skriftene i denne gruppen er:

Problemet med denne skriftgruppen er at den er svært vid og omfattende; den rommer alt fra renessanseantikva til barokk, jugendpregede og moderne antikvaskrifter. Mange viktige og interessante forskjeller blir oversett – f.eks. den mellom venetiansk antikva og den litt senere franske renessanseantikva. Et større problem er det at nyere skrifter med et typisk moderne preg, som f.eks. Palatino, eller antikvaskrifter med et tydelig stiluttrykk – som f.eks. jugendskrifter – uten motforestillinger blir gruppert sammen med originaltro skrifter som Bembo, Dante og Sabon.

Engelsk: old style

grotesk Gruppe av trykkskrifter hvis viktigste felles karaktertrekk er at de er (mer eller mindre) monolineære og at de mangler seriffer. Dette er kanskje den skriftgruppen som skiller seg sterkest fra antikvaskriftene.

Til tross for det overveiende monolineære hovedinntrykket, hadde de første groteskene tydelige optiske tilpasninger i strektykkelsen, særlig der hvor runde bokstavdeler kobles til rette. (b, d, h osv.) Runde former var litt sammentrykt sideveis, og dette er også et gjennomgående trekk ved de fleste senere groteskene.

Men groteskenes enkle form gjør det fristende å prøve geometrien på dem. Da Edward Johnston laget sin grotesk for London Transport, hadde han som utgangspunkt at liten o skulle være sirkelrund og monolineær, og at de øvrige runde bokstavformene skulle benytte deler av denne geometriske formen. Johnstons første versjon viser tydelig dette trekket, noe som gjør den litt klumpete og stiv. Paul Renner fulgte lignende prinsipper for sin funksjonalistitske grotesk Futura. Eric Gill, derimot, lot antikvabokstavenes grunnform skinne igjennom i sin Gill grotesk, og mange moderne grotesker har de klassiske groteskenes avrundede form som utgangspunkt.

Groteskenes enkle grunnform gjør dem nøkterne og saklige i uttrykket og det er vanlig å betrakte dem som nøytrale og objektive. Noen betrakter dem også som litt «maskinmessige» eller «industrielle». Hvis vi ser nøyere etter, er det imidlertid store forskjeller mellom mange av groteskene, og mange av disse forskjellene er preg av stilhistoriske trekk. F.eks. er det langt fra den funksjonalistiske, geometriske Futura til de nesten antikvapregede Gill og Frutiger. Det ligger dermed betydningsfulle nyanser innenfor denne gruppen med konsekvenser for assosiasjoner og presisering av et visuelt budskap.

Det kan være nyttig å skjelne mellom følgende undergrupper:

Grotesk brukes mindre som tekstskrift i Norge enn antikva. Grunnen er no k mer historisk eller psykologisk enn saklig; det er f.eks. lite som tyder på at grotesk er mindre leselig enn antikva. I andre land som Tyskland og Frankrike, og særlig Sveits, blir grotesk brukt i langt større utstrekning til løpende tekst.

Engelsk: sans, sans serif, gothic

grunnstrek Den kraftige delen av antikvabokstaven (i motsetning til hårstreken). Grunnstreken er den delen av en bokstav som fremkommer når skriveren trekker pennen helt eller nesten helt rett mot seg med fullt trykk og full bredde på pennesplitten. (I motsetning til når pennen trekkes sideveis, parallelt med penneskjæret: hårstrek.) De to strøkene kalles ofte oppstrøk og nedstrøk, men det kan være litt misvisende siden alle bokstavdeler ofte skrives med nedstrøk i kalligrafi. (I motsetning til i vanlig håndskrift.)

Siden alle bokstaver i prinsippet har et håndskrevet opphav, kan det argumenteres for at også alle bokstaver i prinsippet har en grunnstrek, selv om forskjellen mellom hårstrek og grunnstrek neten ikke er synlig, f.eks. i grotesk- og egyptienneskrifter. I praksis vil det som regel være gjort tilpasninger i strektykkelsen også i disse skriftene som nokså nøyaktig tilsvarer antikvaenes grunnstrek og hårstrek.

Engelsk: main stroke

gylne snitt Proporsjon der forholdet mellom den minste delen (minor) og den største delen (major) er som major til den totale lengden. Proporsjonen kan også uttrykkes i forholdstallet 21 : 34 eller 1 : 1,618. Gammelt, klassisk forholdstall eller proporsjon der forholdet mellom den minste delen (minor) og den største delen (major) er som major til den totale lengden, dvs.:Dte gylne snitt

minor : major = major : (minor + major)

Det gir en tallrekke som kalles den fibonacciske følge der ethvert tall er summen av de to foregående: 2, 3, 5, 8, 13 osv. Proporsjonen kan også uttrykkes i forholdstallet 21 : 34 eller 1 : 1,618. Rekken er oppkalt etter den italienske 1200-tallsmatematikeren Leonardo Fibonacci.

Det er en nokså utbredt slendrian å bruke betegnelsen det gylne snitt om slanke formater generelt, f.eks. formater omkring 2 : 3, hvilket er helt feil (2 × 1,618 = 3,236). Strengt tatt er ikke engang 3 : 5 en nøyaktig angivelse av det gylne snitt, selv om tallrekken 2 : 3 : 5 : 8 osv. tilsynelatende følger formelen. (3 × 1,618 = 4,854). 2 : 3 er for smalt, 3 : 5 er faktisk en tanke for bredt. (Tschichold kaller 5 : 8 «en tilnærming til det gylne snitt».)

Det gylne snitt har en lang og sterk tradisjon i typografi og bokproduksjon; og skrivermunkene hadde benyttet det lenge før Gutenberg. Det gylne snitt kan brukes som forholdstall, ikke bare i format og satsspeil, men også f.eks. i kontrasten i skriftgrader.

Men på 1800-tallet gikk kunnskapen om slike kvalitative dimensjoner ved bokutformingen i glemmeboken og ble ikke gravet frem igjen før mot slutten av århundret.

I den første årgangen av Norsk Boktryk Kalender (1918) er det en artikkel om det gylne snitt der Aug. Mortensen spekulerer over «hvor og naar den geometriske proportionallov "det gyldne snit" er bragt frem i dagens lys». Han hevder at «foranledningen til at "det gyldne snit" blev bekjendt i de nordlige land, var en av Adolf Zeisinger i Wien 1850 forfattet artikel i Frauenlob: Neue Lehre von den Proportionen des menschlichen Körpers aus einem bisher unerkannt gebliebenen, die ganze Natur und Kunst durchdringenden morphologischen Grundgesetze.» («Den nye lære om proporsjonene i den menneskelige kropp på grunnlag av morfologiske grunnregler i hele naturen og i kunsten som hittil har vært ukjente.») Mortensen hevder altså for det første at det gylne snitt var ukjent i Norden før 1850 og henviser dessuten til en slags guddommelig sammenheng mellom det gylne snitt og proporsjonene i den menneskelige kropp. Begge deler er vel tvilsomme. Han hevder at det var først tretti år etter Zeisingers artikkel at boktrykkerne kom på den tanken at det gylne snitt kunne brukes innenfor typografien. Det vil si omkring 1880 og midt i arts and crafts og privattrykkbevegelsen.

Mortensen gir flere eksempler på hvordan det gylne snitt kan anvendes i forbindelse med bildeplassering, tittelsideutforming, nedrykning og linjefall.

Engelsk: golden section

hengende innrykk Omløpende linjer som er rykket inn i forhold til første linje i avsnittet. Hengende innrykk brukes til å skape en tydeligere markering av det enkelte punkt i en punktoppstilling eller av oppslagsord i leksika, ordbøker, kataloger, registre eller oppslagsbøker.

I leksikalske oppstillinger – leksika, ordbøker, kataloger o.l. – kan innrykket være omtrent det samme som et normalt avsnittsinnrykk, f.eks. 1 gefirt, i smale spalter gjerne noe mindre, f.eks. en halvgefirt. (Det er ikke så mye som skal til, men innrykket må være tydelig!)

I punktoppstillinger er gjerne hvert nytt punkt markert med et symbol – et tall, et punkt på midten, en tankestrek eller divis, en pil, en pekende hånd e.l. Omløpende linjer rykkes da så mye inn i forhold til første linje at symbolet blir stående fritt i margen med en avstand til første ord som er minst så stort som et vanlig ordmellomrom. Bruk tabulator – ikke ordskiller! – til å skille symbolet fra teksten i første linje. Brukes tall i oppstillinger på ti punkter eller mer, bør man sørge for at enere og tiere komme under hverandre.

Hengende innrykk kan brukes i:

Bruk ikke ordskiller eller tabulator for å lage hengende innrykk! Det fins spesielle funksjoner for hengende innrykk i alle tekstbehandlere og ombrekkingsprogrammer.

Engelsk: hanging indent

horunge (fra tysk Hurenkind) er den typografiske betegnelsen på den siste linjen i et avnitt når denne havner som øverste linje i en spalte eller en side. Betegnelsen tysk horunge blir også brukt om dette. Tidligere ble horunge kalt dobbel horunge for å skille den fra enkel horunge (eller fransk horunge), som er når den første linjen i et avsnitt havner som nederste linje i en spalte eller en side. Horunger skal ikke forekomme i god typografi. Enkle horunger derimot, er akseptert i norsk typografi, men er ikke det i for eksempel tysk typografi.

Dataprogrammer for tekstbehandling og typografi unngår gjerne termen «horunge» og bruker heller begrepene løse linjer, løsrevne linjer, farløse linjer, faderløse linjer eller foreldreløse linjer.

HTML HyperText Markup Language – subset av SGML som brukes som kodestandard på WorldWide Web.
HTML gir visse muligheter for typografisk nyansering, og teksten beholder sin digitale form. Det betyr at den er søkbar, at den kan tekstbehandles og det er mulig å opprette lenker fra ett sted i teksten til et annet. Standarden ble utviklet på et tidlig stadium i utviklingen av Internett – utviklingen senere har vist at standarden er altfor begrenset, særlig når det gjelder muligheter for typografi. En ny SGML-basert kodestandard (XML: Extended Markup Language) er senere etablert. HTML vil likevel etter alt å dømme fortsette å være en mye brukt standard på WWW.

hårstrek Den tynnere delen av en bokstav, mest typisk i antikvabokstaver, i motsetning til grunnstrek. Hårstrek (som grunnstrek) er en reminisens fra håndskrevne bokstaver, eg. den delen av en bokstav som fremkommer når pennen trekkes sideveis mot venstre, parallelt med penneskjæret. De to strøkene kalles ofte oppstrøk og nedstrøk, men det kan være litt misvisende siden alle bokstavdeler vanligvis skrives med nedstrøk i kalligrafi. (I motsetning til i vanlig håndskrift.) Hårstreken representerer oppstrøket i antikvabokstaven, mens grunnstreken er nedstrøket når den skrives med bred penn.

Siden alle bokstaver har et håndskrevet opphav, kan det argumenteres for at også alle bokstaver i prinsippet har en hårstrek, selv om forskjellen mellom hårstrek og grunnstrek ikke er påtrengende synlig, f.eks. i grotesk- og egyptienneskrifter. I praksis vil det som regel være gjort tilpasninger i strektykkelsen også i disse skriftene som nokså nøyaktig tilsvarer antikvaenes grunnstrek og hårstrek.

ingress Kort, innledende tekst til en artikkel, et kapittel eller større avsnitt, særlig brukt i aviser, magasiner og tidsskrifter. Ingressen skal gi en introduksjon til eller oppsummering av stoffet. I aviser og tidsskrifter brukes ingressen redaksjonelt til å gi en «smakebit» av hva stoffet handler om, eller som en «appetittvekker». Ingresser kan også ha en nyttig funksjon i rapporter, håndbøker, lærebøker og andre publikasjoner, og selvfølgelig også på web-sider.

Ingresser inngår i et slags hierarki eller visuelt «navigasjonssystem» som gjerne omfatter stikktittel, tittel, (undertittel), ingress og tekst. Hvert av elementene har sin egen funksjon i informasjonssøking og lesing.

Ingressen må skille seg tydelig fra omliggende tekst, og klart signalisere «at den er en ingress»! Det er meningen at leseren gjennom ingressen raskt skal få en introduksjon til stoffet eller artikkelen.

Det er vanlig å sette ingresser med halvfet skrift, og/eller én grad større enn hovedteksten. Den kan settes «i utakt» med spaltestrukturen; f.eks. i to spalter over trespaltet tekst e.l., og den kan settes med løs høyrekant for å skille den fra en blokkformet hovedtekst. Hvis ikke ingressen er for lang, kan den settes med kursiv. Den kan også settes på smalere bredde enn resten av teksten. Plassering i margen, med mye luft over og under, kan skille den godt ut fra teksten omkring. Der det er liten plass, kan en ramme eller en fargetone gjøre samme nytten.

Ingressen gir typografen en sjanse til å sette inn et tekstelement som kan skape variasjon og kontrast. Dermed får siden liv og spenning. Ingresser bør ikke være for lange – da virker de imot sin hensikt.

initial Begynnelsesbokstav, s.s. initiere (sette i gang), fremheving av den første bokstaven i et avsnitt, et kapittel, en artikkel e.l. for å markere, og av og til lage litt festivitas rundt, en begynnelse.

IInitialer fins nærmest i en uendelighet av varianter, de kan gå over én linje, to linjer tre linjer eller et større antall linjer. I tradisjonell typografi har initial over tre linjer vært svært vanlig.

Initialer kan utformes på en uendelighet av måter, men det er noen grunnregler som bør følges.

Initialen må iallfall være klart større enn brødteksten – det er hele vitsen. Når initialen går over flere linjer, f.eks. tre, skal initialen stå på linje med skriftlinjen i den nederste/tredje linjen. Den bør være så høy at den strekker seg til versalhøyden på første linje.

Skriftvalget er avhengig av trykksakens profil og identitet. I skjønnlitterære bøker og bøker med tradisjonell typografi er det vanlig å bruke en større grad av bokens grunnskrift. I tidsskrifter, aviser, reklametrykksaker, plakater og omslag er det minst like vanlig å velge en kontrastskrift, f.eks. en halvfet eller fet grotesk til en normal grotesk eller antikva grunnskrift. Til initialer brukes som regel versaler, men minuskler kan gi en virkningsfull effekt, og kan selvsagt brukes hvis det passer inn i den typografiske linjen for øvrig. Enkelte skrifter har også spesielle pyntebokstaver som kan brukes som initialer. Ellers kan skriveskrifter, uncialer, gotiske skrifter eller dekorbokstaver skape fine virkninger. En bør kanskje være forsiktig med bokstaver som er svært vanskelige å lese.

Når initialer går over flere linjer bør det være tydelig at initialen er en del av det første ordet på den første linje (bortsett fra bokstavene I eller Å som kan være selvstendige ord); dvs. at initialen bør stå tett inntil det første ordet på første linje, mens avstanden til teksten på annen og tredje linje bør være noe større. Bokstavenes ulike form krever dermed individuell tilpasning. InDesign og QuarkXPress har ikke automatiske funksjoner for dette. Men det kan løses ved at initiabokstaven klippes ut og plasseres som en egen tekstboks, som deretter justeres slik at teksten passer inn.

Av og til blir initialer kombinert med at de første ordene i setningen som følger settes med kapiteler.

Initialer er ett av mange eksempler på hvordan typografi kan ha både en dekorativ og en funksjonell hensikt. Initialene gir et spontant, selvforklarende signal om noe nytt. Store, åpne bokstavformer skaper en effektfull kontrast mot tekstflatens linjepregede struktur. Tidligere kunne det bli lagt ned svært mye arbeid i utforming av initialer. De første trykte bøker hadde ofte håndtegnede og håndkolorerte initialer.

Initial, eller noe som ligner, er første gang brukt i Vergil Augusteus, en utgave av Vergil skrevet med capitalis quadrata, kanskje av Filocalus på 400-tallet, muligens så sent som på 600-tallet. Alle sidene starter med kraftig forstørret bokstav, helt uavhengig av sammenhengen. Bokstavene er åpenbart utformet med passer og linjal. (Gray 1986:35) Men det var insularskriverne i det syvende og åttende århundre som videreutviklet dem. I middelalderen var bruken av initialer svært utbredt, og på 1200- og 1300-tallet ble de store, åpne, gotiske versalene antagelig utformet med tanke på å fungere som initialer med små bilder inni.

Engelsk: initial

innrykk Det at deler av teksten – et ord, en eller flere linjer, en tekstgruppe, et avsnitt eller fler e.l. – er rykket inn i forhold til teksten over og under. Innrykk kan gjøres enten fra venstre eller høyre, eller fra begge sider samtidig. Innrykking kan være:

  1. innrykk ved nytt avsnitt, en markering av starten på et nytt avsnitt i en løpende tekst ved at første linje i avsnittet rykkes litt inn
  2. løpende innrykk ved sitat e.l. – en innrykking av et antall tekstlinjer eller et avsnitt eller flere, enten fra høyre eller venstre eller begge deler, for å skille dem ut fra resten av teksten (sitat, forklaringer, utdypinger e.l.).
  3. hengende innrykk, en innrykking fra venstre av omløpende linjer (alle linjer i en sekvens unntatt den første).

Engelsk: indent

italic Eng. betegnelse på «ekte» kursiv i motsetning til «oblique» som er en mer eller mindre skråstilt variant av rett. En tilsvarende terminologisk differensiering har vi ikke på norsk.

Engelsk: italic

kapitéler Lat. caput: hode. Bokstavvariant (motsvarende minuskler og versaler) med samme form som versaler, men på minusklenes x-høyde; litt upresist kalt «versaler på minuskelhøyde». Hvis vi skal se hen til kapitélenes form og proporsjonering, må vi trekke den konklusjonen at kapitéler primært er ment å skulle brukes sammen med store og små bokstaver i samme grad, eller i tilsvarende sammenhenger. Kapitélene fremstår da på minuskelenes x-høyde eller litt høyere, dvs. på de små bokstavenes kjernehøyde, men har en styrke i strekstrukturen som gjør at de faller sammen med minusklene og den øvrige teksten.

Kapitélene er bygget opp med andre proporsjoner enn versalene. Sammenligner man versaler og kapitéler i samme optiske størrelse, ser man at kapitélenes strekstyrke er kraftigere og bokstavene er bredere. Hvis man skulle bruke versaler istedenfor kapitéler i en minuskeltekst, måtte versalene forminskes til ca 65–80 % av sin normale størrelse. Ikke bare høyde og bredde, men alle dimensjoner blir altså da forminsket, f.eks. strektykkelsen og bokstavmellomrommene. Resultatet blir en bokstav som virker for mager i forhold til de normale minusklene (og versalene) den skal stå til. Det gjør m.a.o. ikke samme nytten å bruke versaler av en litt mindre grad.

Kapitéler brukes bl.a. til fremhevelse, men fremhevelse av visse typer, særlig navn og boktitler. Personnavn i skuespill er et typisk eksempel. Kapitéler kan også gjøre seg godt i litt høytidelige eller festlige sammenhenger: festskrift, innbydelser, menyer, adresser osv. Kapitéler kan også med fordel brukes til akronymer der det er vanlig å bruke versaler.

Kapitéler (i små grader) kan med fordel sperres lett, evt. lignes ut.

Å bruke kapitéler i andre sammenhenger, f.eks. som en slags alterativ til versaler, er etter red.s mening, både kunstig, uestetisk og uhistorisk. Kapitéler i store grader virker tunge, brede og uelegante, og knapt i versalformens ånd. I blysatsens tid fantes kapitéler tilgjengelig kun i grader fra ca 8 pkt til ca 12 pkt. Kapitélene er i utgangspunktet ment som følgesnitt til brødskrift, og ikke som en alternativ versalvariant.

Kapitéler bør finnes i ethvert skriftgarnityr beregnet for tekst.

Kapitéler blir brukt adskillig mer f.eks. i engelsk og delvis i dansk og svensk typografi enn i norsk – vel å merke der de hører hjemme, f.eks. til akronymer. Akronymer settes på norsk med versaler – med den uheldige konsekvens at de ser ut som fremhevelser. Kapitélene føyer seg bedre inn i løpende minuskeltekst. Akronymer og andre forkortelser som vanligvis skrives med store bokstaver kunne ofte med fordel settes med kapitéler.

Standardfonter har hittil vanligvis ikke vært utstyrt med ekte kapitéler; de har måttet skaffes som del av en ekspertfont eller pifont. Det har også gjort bruken tung og vanskelig. Ombrekningsprogrammene har løst mangelen på ekte kapitéler ved å legge inn en funksjon der versalene skaleres ned til kapitélhøyde. Når disse uekte kapitélene settes sammen med minuskler på samme høyde og tilhørende versaler, blir misforholdet tydelig. OpenType har endret dette: OpenType gir direkte adgang både til kapitéler, ligaturer, swashbokstaver og en rekke andre ting.

Kapitélene har ikke eget tegntilbehør; ganske enkelt fordi de regnes som å høre til et vanlig garnityr sammen med versaler, minuskler, tall og tegn. Enkelte skriftsnitt har kapitéler i kursiv (Robert Slimbachs Minion).

Det er blitt en typografisk unote Norge i løpet av de siste årene å benytte kapitéler der de ikke hører hjemme, på plakater, omslag og til titler og tittelsider i romaner og skjønnlittertur. Hensikten med kapitélene er å knytte versalformen sammen med minusklene, dvs. slik at de kan blandes på en naturlig måte. Kapitélene er skapt til å stå sammen med minuskeltekst. Det er ingen grunn til å bruke kapitéler til titler i bøker, tidsskrifter e.l. Der er det bedre å bruke versaler.

Et kuriosum: I kyrillisk er kapitéler vanskelig å benytte fordi så mange av minuskelbokstavene på x-høyde minner om versaler.

Engelsk: small capsKegel

kegel Den tekniske høyden som hører til et skriftbilde, i praksis det samme som skriftstørrelsen. Kegel er i praksis stort sett (men ikke alltid: se nedenfor) det samme som skriftstørrelse, og er knyttet til typografiske mål. 10 pkt. skrift er f.eks. en skrift av en størrelse som får plass på et typefundament med 10 pkt. kegel. Bokstavens overlengde går alltid nesten opp til kegelens overkant og underlengden går nesten til kegelens underkant. Litt luft er avsatt til en minimums linjeavstand slik at ikke over- og underlengder på linjene over og under hverandre går helt i hverandre. I blyteknologien var kegelstørrelsen begrenset til noen relativt få standardstørrelser (se skriftgrad), som igjen har vært utgangspunktet for størrelsen på skriften.

Men bokstavens optiske størrelse er likevel en sak for seg: Selv om en skrift av en bestemt størrelse, f.eks. 10 pkt., må holde seg innenfor den tekniske høyden, kan den være «stor på kegelen» eller «liten på kegelen». Den kan være tegnet slik (f.eks med stor x-høyde) at den ser stor ut til å være 10 pkt.

Ordet kegel har overlevd blyteknikken, og er nå i praksis det samme som fotosetterens filmfremtrekk eller laserskriverens papirfremtrekk e.l. Men der det tidligere av praktiske grunner var nødvendig å begrense kegelstørrelsen til noen relativt få standard skriftstørrelser, kan kegelen nå defineres i brøkdeler av et punkt.

Ordet brukes i praksis litt fritt slik at når en tekst med f.eks. 10 pkt. Garamond settes med ekstra linjeavstand, f.eks. 2 pkt., er det vanlig at de 2 punktene trekkes inn i kegelbegrepet: 10 pkt. Garamond på 12 pkt. kegel.

Ordet har samme opprinnelse som kjegle, men uttales med hard k-lyd (altså ikke «kjegel»).

Engelsk: body size

kerning Eng. betegnelse på justering av avstand mellom to bokstaver (bokstavpar). Uttrykket er på vei inn i norsk terminologi, men blir brukt så å si om enhver justering av bokstavmellomrom, og blir ofte blandet sammen med begrepet «tracking» både på engelsk og på norsk.

Opprinnelsen til uttrykket er ordet «kern» som betegner en del av en bokstav som strekker seg utover til siden – f.eks. har liten j en «kern» under til venstre, stor T en over til høyre og en til venstre, mens kursiv liten f har en «kern» over til høyre og en under til venstre.

Dette var et spesielt problem i blysats; det skapte et bokstavmellomrom som var optisk for stort. «Kerning» er opprinnelig betegnelsen på den justeringen som må til for å skape optisk like bokstavmellomrom i slike tilfeller, f.eks. kombinasjoner av stor T og minuskler på x-høyde: Ta, To, Tr osv. Det samme gjelder naturligvis fa, aj, Ya, Vo osv. osv. Kerning er da i utganspunktet kniping (redusering) av slike bokstavmellomrom. I blyteknologien innebar det i praksis at en eller flere typer måtte skjæres eller files til.

Engelsk: kerning

knipe, kniping Redusere/redusering av bokstavmellomrom og/eller ordmellomrom. Begrepetbrukes nå mest i forbindelse med redusering av bokstavmellomrom, omtrent tilsvarende det engelske «kerning». Kniping brukes både om redusering av bokstavmellomrom enkeltvis og om hele tekstavsnitt.

I blysatsteknikken ble ordet brukt i forbindelse med utslutning av håndsatslinjer, og betydde da redusering av ordemellomrom for å få plass til det siste ordet på linjen.

Engelsk: kern, kerning

krøllalfa @ Ligatur dvs. sammentrekning av bokstavene a og d for den latinske preposisjonen ad som betyr ved, til, på eller hos. (Eng. at.) Tegnet har ulike navn i de forskjellige språk. Tegnet har sannsynligvis oppstått ved at skriverne rundt 1000-tallet laget denne finessen ved å slynge d-en rundt a-en, kanskje for å rasjonalisere, men kanskje heller for å raffinere. I nyere tid ble tegnet brukt i engelsk handelskorrespondanse i forbindelse med angivelse av pris: «At a price of two pounds» ble skrevet «@ 2 L» og uttalt «ætt». Dermed fant det veien til skrivemaskintastaturet.

Krøllalfa er nå standardsymbol i epostadresser plassert mellom adressat og domenenavn. Eks.: oyvin.rannem@typografi.no. Det var Ray Tomlinson som i 1971 tok tegnet i bruk da han trengte et skilletegn i epostadressene i forbindelse med utviklingen av det første epostprogrammet SNDMSG.

Det er også blitt populært å bruke krøllalfa som assosiasjonsskapende element for Internett og www, f.eks. i logoer, firmanavn, titler osv. – kanskje såpass populært at man bør være litt forsiktig? Statsminister Jens Stoltenberg kalte i sin tid sine krøllalfaepistler St@tsminister,Torbjørn Jaglands elektroniske brev ble kalt J@glandbrev.

Men det heter ikke «alfakrøll» på norsk.

Engelsk: at

kursiv Hellende bokstavversjon, opprinnelig etter modell av håndskrevne skrifter fra Italia i renessansen. Antikvaskriftenes kursivvariant bygger i større eller mindre grad på renessansens kurrensskrifter, som var en selvstendig håndskrifttradisjon som eksisterte i Italia side om side med antikvaen. Kursivskriften utviklet seg ut fra behovet for en skrift som var raskere å skrive og som tok mindre plass enn den humanistiske håndskriften. Kurrensskriften var en mer typisk flytende håndskrift enn antikvaen, og en ekte kursiv bærer preg av det. Helningen vitner om hurtig skriving, og seriffene er formet for å binde bokstavene sammen, ikke som hos antikvaen for å fullende den enkelte bokstav. Bringhurst kaller kursivens seriffer transitive (St. Cyrilformidler overgangen til neste bokstav) mens antikvaens er refleksive (pennen går tilbake i sitt eget spor). Graden av kursiv bør kanskje heller bedømmes ut fra flyten enn ut fra helningsvinkelen.

Engelsk: italic

kyrillisk Den bokstavformen som brukes bl.a. i russisk skriftspråk. Navnet går tilbake til den slaviske apostel Kyrillos (826-869 e.Kr.) som etter sigende skal ha laget dette alfabetet på grunnlag av gresk majuskelskrift for å kunne oversette bibelen til slavisk.

Engelsk: cyrillic (utt. syrillik)

layout Grunnriss, prinsippskisse, «arbeidstegning» for hvordan sidene i en publikasjon skal se ut.

Begrepet «layout» brukes på litt forskjellig måte, men i utgangspunktet betyr en skissemessig plan for hvordan sidene i en publikasjon skal utføres. Det er m.a.o. ikke den ferdige ombrukne siden. Layouten kommer altså foran ombrekkingen; ombrekkingen utføres på grunnlag av en layout.

Engelsk: layout

ligatur To eller tre bokstaver som er laget slik at de utgjør en samlet designmessig helhet. En del bokstaver har i enkelte skrifter over- eller underheng, dvs. bokstavdeler som strekker seg over eller under bokstaven ved siden av, mest typisk liten f. (I enkelte kursivsnitt har liten f også underlengde som strekker seg inn under bokstaven foran.) Slike bokstaver kan komme til å kollidere med bokstaven ved siden av, og i slike tilfeller er de to bokstavene ofte tegnet slik at de henger sammen. (I bly var de støpt sammen.)

De mest vanlige er: ff, fi, fl, ffi, ffl. Men fj fins også i en del fonter.

I tillegg er både æ (a + e) og – (o + e), ampersandtegnet & (e + t) og krøllalfa (a + t) ligaturer.

I blyteknologien er en sammenstøpning den eneste muligheten til å hindre en visuell og fysisk kollisjon, og de fem grunnligaturene fantes i praktisk talt alle skrifter. I digitale fonter er det en større variasjon av løsninger. I noen skrifter fins ikke kombinasjonen ff som ligatur siden bokstavene ganske enkelt kan gli over i hverandre. Derimot skaper kombinasjonene fi og fl en formmessig kollisjon, og derfor er det nødvendig med ligatu-rer. Enkelte skrifter er laget slik at de kan klare seg uten ligaturer, f.eks. Aldus, Melior, Mendoza, Palatino, Sabon, Trajanus, Trump antikva. Men det fins også skrifter med et langt større utvalg av ligaturer enn de fem tradisjonelle.

I norsk er det flere bokstaver som kan kollidere med liten f, f.eks. fj, fb, fk, fl (hoffball, fjord, Kafka, flere). Hvis en skrift først trenger ligatur for fi, trenger den det strengt tatt også for fj. De tidligste skriftsnittene var laget for å sette latin, og der forekommer ikke bokstavkombinasjonene fb, fj osv. Ligaturene ble rett og slett opprinnelig laget ut fra aktuelle bokstavkombinasjoner i latin.

Engelsk: ligature

løs høyrekant Linjeutslutning (-justering) til venstre slik at overflødig luft på linjen kommer i bakkant. I løpende tekst skaper det en ujevn, «løs» høyrekant. Bruken av løs høyrekant var lenge kontroversiell – det har vært hevdet at det gir dårligere leselighet. Ingen lesetester tyder imidlertid på dårligere leselighet. Tvert imot – Bror Zachrisson (blant andre) konkludererte i sin doktoravhandling fra 1957 med å gi løs høyrekant en liten lesemessig fordel fremfor blokkform. Det forklarer han med at alle ordmellomrom blir like store og at løs høyrekant reduserer/kan redusere behovet for orddeling. Sannheten er vel at siden formen er forholdsvis ny, er den uvant. Dessuten – og det er kanskje viktigere – gav den negative assosiasjoner til den typografisk sett «uprofesjonelle» skrivemaskinen som ikke kunne annet. Rett høyrekant hadde så å si blitt selve kjennetegnet på profesjonell typografi.

Løs høyrekant gir klare fordeler ved smale spalter fordi man unngår store forskjeller i ordmellomrom. Løs høyrekant gir også en særpreget form som kan skape virkningsfulle bevegelser og strukturelle effekter på siden. Den gir en løsere form og kan gi en interessant kontrast til fitkantede bildeflater.

En av de første til å bruke løs høyrekant helt systematisk, og som mente det var en både naturlig og overlegen utslutningsmåte, var Eric Gill, og hans motiv var åpenbart å gjøre ordmellomrommene like store. Hans lille bok An Essay on Typography fra 1930 er forbilledlig satt med løs høyrekant. Men Gill er nøye med å bruke helt normal orddeling for å skape en så balansert løs kant som mulig.

Engelsk: ragged right, unjustified

Majuskelmajuskel Stor bokstav, d.s.s. versal; det motsatte av minuskel. (Lat., maiusculus – litt større.) Ordet betegner bokstaver med samme høyde, dvs. bokstaver uten over- og underlengder. De fleste historiske skriftsystemene, bl.a. i Hellas og Romerriket, bestod av majuskelbokstaver, selv om både grekerne og romerne også hadde minuskelskrift. Også senere skriftsystemer, som f.eks. uncialer, er majuskelskrifter.

Ordet er mindre i bruk i dagens fagterminologi; det er versal som er blitt standard fagterm på de store bokstavene. Unntaket er i omtalen av de klassiske romerske capitalis quadrata, som av og til benevnes «romerske majuskler». (Og altså ikke «romerske versaler».)

Men ordet majuskel hører etymologisk egentlig sammen med minuskel. (Den tilsvarende etymologiske parhesten til versaler er gemena – av tysk: gemeine.)

Engelsk: majuscule, capital

meander Klassisk, gresk ornament. Ornamentet består av hakeformede, rettvinklede, knekkede linjer, oppkalt etter den greske elven Maiandros som bukter seg og slynger seg gjennom det frygiske landskapet. Ornamentet har sin opprinnelse i bronsealderen og finnes mye i gresk og romersk kunst. Gjenoppstod i empirestilen på 1800-tallet, og har også vært mye brukt som typografisk ornament.

Uttrykket brukes også om elveløp som går i store buktninger.

Engelsk: meander

minuskel, også kalt gemen, er innen typografi det som til daglig kalles en liten bokstav, altså a, b, … i motsetning til A, B, … som kalles en majuskel eller versal. Betegnelsen minuskel brukes for å unngå tvetydighet. Uttrykket «liten bokstav» kan bety «bokstav satt i liten type,» som refererer til den fysiske størrelsen en bokstav tar opp, i motsetning til hvorvidt bokstaven er en minuskel eller majuskel.

Ordet minuskel kommer fra latin minuscula (littera), liten (bokstav). Ordet gemen kommer fra lavtysk gemen(e) og tysk gemein, allmenn, og refererer til at minusklene er de bokstavene det er flest av i satt tekst.

monoalfabet Skrifter som kun består av ett sett av bokstavformer, f.eks. enten minuskler eller versaler eller, mer vanlig, en slags «kreativ» eller formmessig blanding av de to. De fleste trykkskrifter (og håndskrevne skriftsystemer) består av to sett bokstavformer eller alfabeter: versaler og minuskler. (Kanskje vi må si tre hvis vi regner kapiteler som en egen bokstavform.) Versaler og minuskler har fått ulike roller eller oppgaver i skreven kommunikasjon, og i vanlig skriftlig kommunikasjon har vi behov for begge.

I en periode i første halvdel av 1900-tallet var det flere som eksperimenterte med slike alfabeter. Herbert Bayer laget sitt Universal-alfabet i 1925–26. Jan Tschichold gjorde «Forsøk med en ny skrift» i 1926–1929 der han også prøvde å innføre en ny, mer fonetisk skrivemåte. Kurt Schwitters laget «En ny plastisk systemskrift» i 1927. Cassandre lefler med samme ideer i Peignot fra 1937. Disse forsøkene faller sammen med funksjonalismen og art deco på 1920- og 30-tallet da det ble eksperimentert med form og funksjonalitet. Bayer spør eksplisistt hva vi skal med to alfabeter, og gir sitt eget svar: Ett alfabet er nok! Wim Crouwels «Nytt alfabet, en mulighet for den nye utvikling» fra 1967 og Epps og Evans' «Utkast til en skrift for maskinell leselighet» har antagelig en litt annen bakgrunn, nemlig tilpasning til en ny teknologi.Bifur

Eksempler på monoalfabetiske skrifter er Bifur (Cassandre 1929), Peignot (Cassandre 1937), Broadway (Morris Fuller Benton) (opprinnelig), Basalt (Sumner Stone), Trajan (Carol Twombly).

Enkelte av de opprinnelig monoalfabetiske skriftene er blitt utstyrt med minuskler. Det gjelder bl.a. Bayers Universalalfabet, digitalisert under navnet Bauhaus. Spesielt interessant er La Gioconda (Richard Dawson og Dave Farey). Dette snittet er en gjenskapning av Giovanni Franceso Crescis La Gioconda, som var et forsøk fra Crescis side fra midten av 1500-tallet på å supplere Trajansøylens majuskelbokstaver med et minuskelsett.

De før-Gutenbergske skriftsystemene var i all hovedsak monoalfabetiske: alle skrivesystemer til og med romernes skrivesystemer (capitalis monumentalis, capitalis rustica), dessuten uncialer og halvuncialer (frem til 800-tallet). Fra og med karolingiske minuskel (ca. 800 e.K.) ble det etter hvert vanlig med duoalfabetiske skriftsystemer idet nyere minuskelformer ble koblet sammen med romersk capitalis.

Begrepet har knapt noen mening utenfor skrift og skriving, siden vi med begrepet «alfabet» i dagligtalen vanligvis tenker på bokstavene som lydrepresentasjoner, ikke som form, og på alfabetet som en orden og et system. Dermed er det uinteressant å lage noe skille mellom store og små bokstaver når vi snakker om alfabet.

Engelsk: monoalphabet

nedstrøk Pennens nedoverrettede bevegelse ved skriving med penn, i motsetning til den oppoverrettede bevegelsen, oppstrøket. Nedstrøket er bredere fordi pennens stilling er vinkelrett på strøkets retning, og dermed får streken pennens fulle bredde.

Med splittpenn fungerer dette annerledes. Splittpennens spiss er i utgangspunktet tynn, men pennen trykkes hardere mot papiret i nedstrøket slik at pennesplitten åpner seg litt i pennestrøkets retning. Nedstrøket blir dermed også her litt bredere enn oppstrøket.

Engelsk: main stroke

nonpareille Tradisjonell betegnelse på skriftgraden 6 pkt. [fransk: nåñparei] Det franske ordet nonpareille betyr «uten sammenligning». Betegnelsen ble først brukt av Johannes Froben i Basel i 1490 i forbindelse med bøker i små formater.

Ordet ble i norsk faglig sjargong uttalt med utpreget norsk vri – nærmest nomparell, med trykk på første stavelse.

Engelsk: nonpareille

nyantikva Trad. norsk betegnelse på gruppe av skrifter med nyklassisistisk preg. Betegnelsen nyantikva har vært i bruk i Norge og antagelig i resten av Skandinavia fra en gang i første halvdel av 1900-tallet. Danske Selmar fra 1913 bruker betegnelsen antikva (i motsetning til medieval), mens Moegreen (også dansk) fra 1958 bruker betegnelsen nyantikva (i motsetning til gammelantikva og overgangsform). Clausen (2. utg. 1952) bruker derimot betegnelsene engelsk og fransk antikva. Typografer i Norge kjenner denne typen skrifter som nyantikva, iallfall fra etter krigen og frem til våre dager.

Disse skriftene har stor kontrast i strekbildet, rendyrket vertikal akse, seriffer med horisontal ansats og vinkelrett overgang, nærmest kulerunde avslutninger på enkelte bokstaver (f, a, g, j). De dukket opp rundt 1800 og omfatter også slike undergrupper som fransk antikva, engelsk antikva og skotsk antikva. De kalles også empire og er omtrent tilsvarende didoner i Vox' klassifiserings-skDidotjema. Nå er det mer vanlig å kalle denne skriftformen klassisistisk.

Typiske eksempler: Didot, Bodoni, Walbaum.

Engelsk: modern

nyklassisisme Betegnelse særlig brukt om stilperiode i Europa 1770 – 1830 som skuet tilbake til antikken og hadde romersk og særlig gresk kunst og arkitektur som forbilde. Stilretningen hadde utgangspunkt i en ny interesse for antikken som bla. ble skapt gjennom utgavinger av Pompei og Herkulaneum. Stilretningen etterlignet greske og romerske proporsjoner og linjer i søyler og søyleganger, takkonstruksjoner, ornamenter osv. Stilretningen var utpreget ren og kjølig i sin uttrykksform og kunne også oppfattes som en motreaksjon mot barokkens og rokokkoens utstafferte, svulmende og intrikate former.

Stilretningen er bare én av flere klassisistiske perioder i europeisk stilhistorie: Første gang man registrerer en interesse for antikken var allerede under Hadrian, men den karolingiske renessanse var også en klassisistisk periode. På 1500–1600-tallet var det en interesse for antikk bygningskunst.

I typografien gav det seg utslag både i skrift og komposisjon. De nye skriftidealene hadde rene linjer, kraftige kontraster, vinkelrette overganger og kuleformede avslutninger; strenge, kjølige, men meget elegante former. Disse skriftene er blitt kalt nyantikva, empire eller klassisistisk antikva.

Ordene klassisisme og nyklassisisme går litt om hverandre. At noe er klassisistisk betyr at det er preget av det klassiske.Walbaum

Typiske eksempler på klassisistiske skriftsnitt: Bodoni, Didot, Walbaum.

Engelsk: neoclassicism

oblique Engelskspråklig betegnelse på skråstilte varianter av rette skrifter. Begrepet står i motsetning til ekte kursiver (eng. italic) som bygger på en egen skrifttradisjon, cancelleresca.

Norsk fagterminologi er noe fattigere enn den engelske. Det fins f.eks. ikke noe begrep på norsk som tilsvarer «oblique», noe som kanskje kan tyde på at vi i Norge har et mindre bevisst forhold til forskjellen mellom skråstilte skrifter og ekte kursiv. Alle skråstilte skriftsorter kalles på norsk ganske enkelt kursiv.

For en mer detaljert beskrivelse av kursive former, se kursiv.

Engelsk: oblique

old style Engelsk betegnelse på gruppe av skrifter med utgangspunkt i William Caslons første skrift.

  1. William Caslons første skriftsnitt fra ca. 1720 ble kalt Old Style. Etterligninger av skriften er fortsatt i bruk.
  2. Navn på flere skriftsnitt særlig fra engelske støperier på 1800-tallet i hollandsk barokkstil. De fleste har en klar linje til William Caslons skrift fra begynnelsen av 1700-tallet. Den mest kjente er nok Old Style nr 5 fra Stephenson & Blake skåret rett før første verdenskrig. (Falk 1975:204.)
  3. Eng. betegnelse på skriftgruppe, omtrent synonymt med gammelantikva.

Engelsk: old style

orddeling Deling av ord når det ikke er plass til hele ordet på slutten av en linje, og det er uhensiktsmessig å ta hele ordet over på neste linje. Det dilemmaet som oppstår når det ikke er plass til hele det siste ordet på en linje, er at 1. enten må ordet deles, eller 2. hele ordet må gå over på neste linje. Hvis ordet går over på neste linje blir det et «rom» til overs som må fordeles på alle ordmellomrommene på linjen. Jo kortere linjelengden er, jo færre ordmellomrom blir det å fordele på.

Orddeling er først og fremst et problem i forbindelse med blokktekst, men det affiserer tekst med løs høyre- eller venstrekant også.

Orddeling er et nødvendig onde – vi må gå ut fra at orddeling i større eller mindre grad er en ulempe for lesingen. Derfor bør orddeling holdes under kontroll eller unngås hvis det er mulig. I titler bør orddeling unngås hvis det er mulig.

Hovedregler:

Alle ombrekkingsprogrammer og tekstbehandlingsprogrammer er utstyrt med egne programmer for orddeling. I ombrekkingsprogrammene kan man definere

Adobe InDesigns standardinnstillinger er føyd til i parentes. Disse kan altså endres, og bør nok i de fleste tilfeller betraktes om minimums/maksimumsverdier.

Engelsk: hyphenation

overlengde Bokstavdel på en del minuskler (små bokstaver) som stikker opp over x-høyden. Det er 7 syv bokstaver med overlengde i det norske alfabetet: b, d, f, h, k, l, t.

Overlengden varierer til dels ganske mye mellom de ulike skriftene. Liten overlengde (og underlengde), og tilsvarende stor x-høyde, gir et et skriftbilde som virker stort, og som ofte gjør skriften mer leselig i små størrelser, og omvendt. Renessanseantikvaene har som regel tradisjonelt (Jenson, Griffo, Garamond) stor overlengde, og så minsker overlengden noe i barokken (Caslon) for så å bli litt større igjen under klassisismen (Didot, Bodoni). Moderne avisantikvaer har ofte liten overlengde og stor x-høyde for å kunne være maksimalt leselige i mindre størrelser.

Overlengder og underlengder begynte å komme inn i uncialskriften på slutten av antikken. De skapte mer distinkt ordform og gjorde det lettere å identifisere informasjonen.

Engelsk: ascender

overlinje Hjelplelinje på toppen av bokstavenes overlengde (inkl. seriffer). Overlinjen ligger en liten tanke over versallinjen for å ta høyde for at toppseriffene på bokstavenes overlengder stikker litt over versalene.

Engelsk: ascender line

petit Typografisk målangivelse, navn på skriftstørrelsen 8 pkt. (Fr. «liten».) I boktrykkets barndom var dette den minste skriftstørrelsen man hadde. Betegnelsen var i praktisk bruk i norske trykkerier til 1960- og 1970-tallet, også i betegnelser som halvpetit (4 punkter) og kvartpetit (2 punkter).

Engelsk: brevier

pica Typografisk standardenhet på nøyaktig en sjettedels inch. 1 pica = 12 punkter = 1/6 inch = 4,23333 mm. Pica er den de facto internasjonale typografiske standard måleenheten og brukes til å angi ulike typografiske størrelser og dimensjoner, som f.eks. sats- og kolumnebredde. Skriftstørrelser og linjeavstand oppgis i punkter.

Pica var inntil for få år siden kun i bruk i engelsktalende områder og var opprinnelig 0,166 inch eller 4,21752 mm, altså nesten, men ikke helt nøyaktig, en sjettedels inch. (1,6666667 er nøyaktig en sjettedel.) Det var Adobe som justerte størrelsen til nøyaktig en sjettedels inch da de lansert Postscript. Alle produsenter og leverandører av fonter og annet typografisk utstyr forholder seg nå til denne standarden. Picaen er videre delt inn i 12 punkter, og ett punkt blir ut fra dette 0,352775 mm.

Den tilsvarende kontinentale (og norske) enheten har vært cicero, som bygger på didotpunktet, og som er er 7 % større enn pica. Det picabaserte typografiske punktet er dermed litt mindre enn didotpunktet, noe som innebærer at skriftstørrelser nå i praksis er litt mindre enn de var da cicero var i bruk. (Vær oppmerksom på at begrepet cicero fremdeles er i bruk, men at det som regel i praksis henviser til pica.)

En del (eldre?) fotosettere og annet typografisk utstyr bygger på pica, noe som gjør at satsen som produseres ikke stemmer helt med vårt typografiske mål.

Utt. paika på engelsk og pika på norsk.

Engelsk: pica

punkt Typografisk mål. 12 punkter utgjør1 cicero. I Europa (bortsett fra Storbritannia) er didot-punktet (0,376065 mm) fremherskende, mens punktet i Storbritannia og USA (pica-systemet) tilsvarer (0,35146 mm). Ved innføringen av Postscript-standarden bestemte man seg for å definere et punkt som 1/72-del av en tomme, tilsvarende 0,35277138 mm. Uansett standard er altså forholdet 1:12. Som følge av utbredelsen av personlige datamaskiner med layout-programmer og tekstbehandlings-programmer (f.eks. Adobe InDesign og MS Word) er det Postscript-punktet de fleste bruker i dag.

Det er verd å merke seg at typografien arbeider med et tolvtallssystem. Det er 12 punkt (pkt.) i en cicero (pica i USA og Storbritannia). Uttrykket cicero stammer fra en kjent bokutgave av Ciceros taler, der brødteksten (dvs. den delen av satsen som ikke består av titler, mellomtitler o.l.) altså var satt i 12 pkt.

q, Q Q er den syttende bokstaven i alfabetet. Bokstaven stod hos fønikerne for en guttural k-lyd som er sjelden i indoeuropeiske språk. Bokstaven hadde da heller ingen forgjengere, men har oppstått hos fønikerne. Bokstaven hadde form som en runding med en vertikal strek på tvers nederst. Den fønikiske benevnelsen på bokstaven skal iflg. Allan Haley ha betydd «ape», og en kan spekulere på om bokstaven rett og slett opprinnelig var en avbildning av en ape sett bakfra med hale og det hele.

Grekerne overtok bokstaven, men manglet den fønikiske lyden, og endret navnet til qoppa. Men qoppa forsvant fra det greske alfabetet og ble til et tall; den tapte konkurransen med en annen bokstav – kappa (K) – som stod for en lyd som lignet.

Via etruskerne havnet bokstaven hos romerne, som tok den i bruk ved siden av to andre k-lyder: K og C. Men hos romerne ble Q bare brukt for O og U (V), etter hvert bare foran U.

Bokstaven er på plass i de nordiske alfabetene, men brukes nå bare i fremmedord og navn.

Bokstaven er ikke mye i bruk i europeiske språk, men formen må ha tiltalt og utfordret stempelskjærerne, for de valgte en latinsk tekst som begynner med en Q som tekst til sine skriftprøver: I>Quosque tandem abutere, Catilina, patentia nostra?

Formmessig er versal Q en blåkopi av O, men med tillegg av en hale som kan være utsøkt elegant og forseggjort og som gjør. Minuskel q er nesten en speilvendt utgave av minuskel p, selv om de har utviklet seg fra to helt ulike versalformer. Stor P og liten p har sterkt slektskap, slektskapet mellom Q og q er ikke like lett å se, selv om det mulig å gjenkjenne både sirkelen og halen. En kan lure på om ikke q-ens endelige form kan være inspirert av p-ens. Speilvendingen er ikke fullstendig i alle detaljer; i antikva er toppseriffene ulike, og magens akse er forskjellig siden den ene rundingen vender mot venstre og den andre mot høyre.

Quosque tandem abutere, Catilina patentia nostra? Begynnelsen på latinsk tekst som tidligere var mye brukt i skriftprøver. Sitatet er fra en av den romerske senator Ciceros taler mot opprøreren Catilina og betyr: Hvor lenge skal du, Catilina, misbruke vår tålmodighet?

Denne teksten gav stadig bokstaven Q en fremtredende plass, og det sies at skriftstøperiene gjorde seg ekstra flid med utformingen av den, ofte med en flott schwung på halen.

Lucius Sergius Catilina (108–62 f.K.) var en romersk adelsmann som sammen med en gruppe misfornøyde politikere stod i spissen for et opprør mot senatet på 60-tallet f.K. Opprøret innebar bl.a. at Cicero skulle drepes tidlig om morgenen 7. november år 63, men Cicero ble advart og unnslapp. Catilina forsøkte å samle en hær for å gå mot Roma, men flere av konspiratørene ble arrestert og summarisk henrettet. Catilinas soldater begynte å desertere, og da det endelig kom til slag, var overmakten for stor, og Catilina ble slått. Da Catilina skjønte at slaget var tapt, kastet han seg inn i kampen der overmakten var størst, og ble drept. Det sies at alle Catilinas falne soldater var blitt drept forfra.

Catilinas opprør var en av de mest dramatiske hendelsen under republikken, og er tema for Henrik Ibsens debutskuespill, Catilina.

renessanseantikva Undergruppe av antikvaskrifter som omfatter særlig italienske og franske antikvaer fra omkring 1500 samt nyere skrifter som har utgangspunkt i disse. De opprinnelige renessanseantikvaene starter i praksis med Nicolaus Jensons skrift fra 1470-tallet og omfatter italienske og franske antikvaer frem til Jean Jannon på begynnelsen av 1600-tallet da manierisme og senere barokk begynte å prege bokstavbildet. Andre sentrale navn er Francesco Griffo og Claude Garamond. Det er blitt vanlig å skille mellom de tidligste renessanseskriftene (venetianske renessanse) og de senere (fransk renessanse).

Utgangspunktet for renessanseantikvaen var en håndskriftform som ble skrevet med bredpenn og som er blitt kalt humanistisk minuskel. De viktigste særtrekkene ved renessanseantikvaen er rester etter penneføringen, mest typisk dGaramonden diagonale aksen og de skrå toppserifene. Modellen for versalene fant de første boktrykkerne i den nylig gjenoppdagede romerske kapitalskriften.

Engelsk: renaissance (type)

romersk antikva En gruppe antikvaskrifter fra slutten av 1800-tallet med utgangspunkt i et snitt fra 1885 fra Genzsch & Heyse. Romersk antikva viser ent visst slektskap med etienne; kraftige former, men med noe større strekkontrast.

Romersk antikva oppnådde ganske stor popularitet både i Skandinavia og i USA der bl.a. den kjente boktrykkeren Theodore de Vinne skaffet seg det. Et snitt romersk antikva ble faktisk skåret i USA under navnet de Vinne, for øvrig uten særlig begeistring fra de Vinnes side. De Vinne-snittet var kraftig og nokså spesielt, og De Vinne anså i det hele tatt romersk antikva som aksidenssnitt helt uten anvendelse for bøker.

Aktuell font: Romana.Runesteinen på Granavollen

runer Germansk skriftsystem som var i bruk i Norden fra ca 200 e.K. til ca 1400. Dette gamle germanske skriftsystemet bestod opprinnelig av 24 skrifttegn (den eldre runerekke), senere (5–600 e.K.) ble det redusert til 16 (den yngre runerekken).

Runetegnene kom til Norden så tidlig som ca. 200 e.K. og var i bruk helt til utgangen av 1300-tallet, dvs. en god stund etter at det latinske alfabetet ble innført med kristendommen. Ordet runer betyr hemmelighet; runene var omgitt med mystikk og ble aldri brukt i litterær sammenheng, men til rituelle inskripsjoner på monumenter, våpen og redskaper, smykker og amuletter. Etter at det latinske alfabetet var innført i Norge, var det fortsatt vanlig å bruke runer til «hverdagslige» meddelelser: grafitti, følgepinner, eierskapsmarkering («Gunnar eier»), kjærlighetserklæringer, bønner osv.

Det er flere teorier om opprinnelsen til runene, men etter all sannsynlighet stammer de fra det greske eller det romerske alfabetet og kom til Norden via goterne eller kelterne.

Eksempler på runeinnskrifter:

Engelsk: runes

sans serif Den vanlige engelske betegnelsen på grotesk. I den engelske betegnelsen er fokuset altså lagt på at disse skriftene mangler seriffer, mens den norske betegnelsen grotesk er mer verdiladet, men uten å sette fokus på ett bestemt trekk.

Kan det gjøre at det på engelsk kan være fristende å kalle Optima en sans serif? I Norge ville denne skriften heller bli kalt en semigrotesk fordi andre trekk ved skriften ikke stemmer så godt med grotesk.

Engelsk: sans serif

seriff Tverrstreker eller utløpere som markerer begynnelsen og avslutningen på en bokstavdel i antikva- og egyptiennebokstaver. (Antagelig av hollandsk schreef: strek, linje, fra schrijven: å skrive). Seriffer er de små utløperne på antikvabokstavene som marker begynnelsen (ansatsen) og avslutningen vanligvis på en loddrett, evt. en skrå bokstavdel. Seriffer fins også på egyptiennebokstaver, men da i en kraftigere og mer stilisert form. Seriffene er rester etter begynnelsen og avslutningen av et pennestrøk i antikvabokstavenes forbilder, den humanistiske minuskel. Normalt kreves en spesiell bevegelse – evt. et eget strøk eller et tilleggsstrøk med pensel eller penn – for at det skal være snakk om en seriff.

Vi pleier gjerne å peke på romernes monumentalskrift som det egentlige opphav til seriffene, der de kan betraktes som en slags «naturlige» ansatser og avslutninger på bokstavene. Monumentalskriften var hugget inn i stein, men først oppmalt, antagelig med en bred, flat pensel. Et slikt «mykt» skriveredskap krever nesten en tverrstrek for å skape en markert start og avslutning på penselstrøket. Den som sterkest har argumentert for denne forklaringen, er Edward Catish.

Men seriffene kan spores lenger tilbake. Også i gresk skrifttradisjon fins det eksempler på tydelige seriffer, i hugne inskripsjoner på stein iallfall fra det tredje århundre f.Kr. og fra det annet århundre på papyrus. (Morison 1972:11.) Morison tidfester det første innslag av noe som peker fremover mot seriffer til en gresk inskripsjon til Aleksander d. stores ære fra Priene i 334 f.Kr. Det dreier seg ikke om annet enn en kjegleformet fortykning mot avslutningen av streken. Morison mener at de kan ha hatt en dekorativ funksjon. Men det kan også være at fortykningen er gjort for å få til en skarpere og mer definert avslutning på strøket. Uansett er dette et trekk som viser en økende bevissthet rundt selve formen på bokstavene.

I vår egen skrifttradisjon regnes seriffene som mer eller mindre stiliserte rester etter penneføringen i den håndskrevne humanistiske minuskel, som er forbildet for de første antivaskriftene. Det var naturlig å markere både en begynnelse (ansats) og en avslutning på pennestrøket. (Morison 1972:8 kaller seriffer «finishers».) Men det er viktig å notere at det fins håndskriftformer skrevet med bredpenn som ikke har seriffer, f.eks. uncialer og gotiske varianter.

Når det gjelder de seriffene vi finner i vår egen skrifttradisjon, peker Bringhurst på to ulike varianter:

I begge tilfeller er formen en naturlig del av skriveteknikken: i antikva skrives bokstavene én og én som selvstendige, avsluttede former i kursiv skrives bokstavene sammenhengende som en sammenknyttet form.

Det blir av og til sagt – bl.a. av forskere – at seriffer gjør bokstavene mer leselig. Altså skulle skrifter med seriffer gjennomgående være mer leselige enn skrifter uten. Det kan tenkes, men det er fortsatt (så langt red. kjenner til) ikke fremskaffet pålitelig dokumentasjon for det. Det kan høres logisk ut at seriffene bidrar til å definere tekstlinjen og gjøre det lettere for leseren å følge linjen. Mange leselighetstester konkluderer imidlertid med at antikva og grotesk er omtrent likeverdige når det gjelder leselighet.

Engelsk: serif

skriftfamilie Et (mer eller mindre) standard sett med bokstaver, tall og tegn i flere ulike varianter og skriftsorter og med en enhetlig designmessig utførelse ment for typografisk gjengivelse. Det sentrale poenget med skriftfamilien er det enhetlige stilpreget som løper gjennom de snittene som hører til familien. Skriftfamilier som Garamond, Baskerville, Bodoni, Gill, Helvetica, Memphis osv. består av minst to skriftvarianter (rett og kursiv) og et varierende antall skriftsorter (normal, mager, halvfet, smal halvfet, bred halvfet, fet osv.) Felles for alle disse sortene og variantene er at de har samme designmessige og stilmessige grunnmønster.

De grunnleggende sortene og variantene i en skriftfamilie er normal, kursiv og halvfet, evt. fet. I tillegg kan det være smal og bred og kombinasjoner av kursiv, smal/bred og flere ulike fethetsgrader, for eksempel halvfet kursiv, bred mager, smalfet eller lignende. I tillegg er det vanlig at typiske tekstskrifter har kapitéler. Utvalget av skriftsorter er ikke standard. Groteskfamilier omfatter gjerne flere sorter enn antikva.

I de siste årene har det kommet åkalte kominasjonsskrifter som omfatter både grotesk og antikva, evt. også egyptienne m.m.; alle med et felles familiepreg.

Loxley 2005:72 hevder at det var ATF (American Type Founders) som for introduserte begrepet skriftfamilie som et systematisk konsept, dvs. tanken om et sett av varianter som hører sammen, og som bør være mest mulig komplett, og brukte det aktivt i markedsføringen.

I forbindelse med lanseringen av Univers laget Adrian Frutiger et skjema der han satte alle sorter og variantene i et systematisk forhold til hverandre.

Engelsk: font family

sperring Øking av bokstavmellomrom i løpende tekst. (Motsatt knipe, kniping.) Sperring har grovt sett to ulike (faktisk motsatte!) funksjoner: øke leseligheten og skape visuell effekt. Versaltekst bør f.eks. sperres moderat for å øke leseligheten. (Bringhurst sier 5–100 %. Se versaler.) Men sperring kan også brukes til å skape en ornamental virkning. En tekstlinje får en friseaktig utseende når den sperres. Og en tekstlinje kan sperres for å fylle en linjebredde.

Versaler tåler å sperres til dels ganske kraftig uten at det virker unaturlig. Versalene har en monumental, helhetlig form og mange av dem er symmetriske. Sperring av minuskler er derimot en uting både av prinsipielle og av praktiske leselighetsmessige grunner. Minusklene har utviklet seg som håndskrevne, sammenhengende bokstaver, og sperring er i utgangspunktet fremmed for minusklene som funksjonell form og bør benyttes bare i spesielle tilfeller.

Like vel som sperring kan øke leseligheten, kan det også redusere den. Hurtig lesing er avhengig av at leseren får maksimalt med informasjon inn i fikseringspunktet, og sperring sprer informasjonen og river den fra hverandre. Når minuskler sperres, må det være av spesielle hensyn, og da går det på bekostning av leselighet.

Sperring brukes av og til som fremhevelse. Dette er kanskje en arv fra skrivemaskinteknologien, men kan også være en påvirkning fra amerikansk typografi der sperring brukes ikke bare som fremhevelse, men også som utslutningsteknikk, særlig i smale spalter. Generelt sett bør sperring unngås både som som fremhevelse og i linjejustering. Typografisk teknologi rår over såpass mange kontrastmuligheter (kursiv, halvfet, kapitéler) at sperring burde være overflødig.

Kursiv bør ikke sperres.

Minuskler bør heller ikke sperres. Vær forsiktig med – selv lett! – sperring av hele tekstavsnitt. (Det samme gjelder kniping!)

Versaler og kapitéler bør iallfall sperres, om de ikke utlignes.

NB! Sperring og utligning er ikke det samme, mens sperring kun dreier seg om å øke bokstavmellomrommene i løpende tekst, er utligning (s.d.) betegnelsen på en justering av bokstavmellomrom slik at de blir optisk like.Per Ulv stjeler en sau

Fyndordet "Stop stealing sheep!" har direkte kobling til sperring – spesielt i utide. Det var – pussig nok – en amerikaner, nemlig skriftdesigneren Frederic Goudy, som sa: «A man who would letterspace lower case would steal sheep.» Det han mente, var at tukling med en fonts bokstavmellomrom er en slags tyveri fordi det ødelegger omhyggelig tilpassede estetiske former. Det er som å stjele designerens idé. Goudy kom med dette utsagnet i forbindelse med mottakelsen av en pris. I sin takketale kunne han ikke dy seg for å gi et spark til designeren av diplomet.

Engelsk: tracking

tabulator Innretning i tekstbehandlere og ombrekningsprogrammer som gjør det mulig å lage faste/standard horisontale posisjoner på linjen. Etter at tabulatoren er innstilt kan man med tabulatortasten enkelt flytte skrivemerket til neste posisjon. De samme tabulatorinnstillingene gjentas på neste linje etter linjeskift. Når de samme tabulatorinnstillingene gjentas på flere linjer får man tabellariske oppstillinger der tall eller tekst er ordnet i kolonner under hverandre.

Skrivemaskiner har også en tabulatormekanisme som gjør det mulig ved hjelp av et tastetrykk å forflytte vognen til forhåndsdefinerte posisjoner.

Digitale tabulatorer er sinnrike innretninger med mange muligheter for linjejustering på hver posisjon:

Tabulatorinnstillinger som er gjort i et tekstbehandlingsprogram kan enkelt eksporteres til et typografisk ombrekningsprogram.

Bruk ikke ordskiller for å lage kolonner i en tekst!

Engelsk: tabulator

tankestrek Innskuddstegn som brukes for å markere at enkelte ord eller deler av en setning er skutt inn i en større sammenheng. Tankestreken har mange ulike språklige funksjoner og behandles typografisk litt ulikt, alt etter den funksjon den har.

  1. For å skille ut et tillegg eller innskudd, en reservasjon, en merknad e.l.: Jeg er – tør jeg nok si – et tålmodig menneske.
  2. For å markere en «kunstpause» foran noe uventet: Til slutt fant jeg dem – tett omslynget.
  3. Foran replikker, istedenfor anførselstegn:
    – Per, du lyver!
    – Nei, jeg gjør ei.

Når tankestrek brukes foran replikker, bør det brukes fast utslutning etter tankestreken slik at teksten sikres samme faste venstre kant.

  1. Ved avbrudd i talen, eller undertrykkelse av tankeavslutningen: Jeg burde jo slanke meg vet du, men –

I alle eksemplene 1–4 brukes ordmellomrom, eller slis, foran og/eller etter tankestreken.

  1. Ved omtrentlige tallangivelser: Han kjørte enda tre–fire kilometer før han tok av.
  2. I angivelse av tidsrom: Åpent kl. 9–16.
  3. I angivelse av avstand mellom to steder: Turrittet Trondheim–Oslo.
  4. I resultatlister i idrett o.l.: Rosenborg–Borussia-Dortmund: 3–0.
  5. Forhold mellom personer eller parter: Forhandlingene LO–NHO begynner i dag.
  6. Som erstatning for null etter komma i desimaltall: Kr 150,–.

I eksemplene 5–10 skal tankestreken stå inntil tallene eller bokstavene, uten ordmellomrom.

Av tankestreker har vi to typer:

Engelsk: en dash, em dash

TrajansøylenTrajansøylen Romersk monumentalsøyle reist til ære for keiser Trajan (53–117 e.K.). Søylen har fått en prestisjefylt plass i skrift- og typografihistorien. På søylens fundament er det plassert en tavle med en inskripsjon på seks linjer med romersk kapitalskrift som er blitt fremhevet som kanskje det ypperste av romersk bokstavkunst.

Inskripsjonen på søylen lyder:

Det romerske senat og folk reiste den for imperatoren, cæsaren, høysalig Narvas sønn, Narva Trajanus Augustus, germaner- og dacer-seierherre, pontifex maximus, tribun sytten ganger, feltherre seks ganger, konsul seks ganger, for å vise hvor stor høyden var på det berg og den plass som er blitt transportert bort med så megen møye. (Rask Arnesen:33.)

Tavlen ble hogd i år 114 e.K. og er plassert over åpningen, mer enn fem meter over bakken. Inskripsjonen er 1,14 m høy og bokstavene i inskripsjonens øverste linje er 1,6 cm høyere enn i den nederste for å utjevne avstandsforskjellen til leseren. Bokstavene er usedvanlig gjennomførte og velproporsjonerte. Seriffene er tydelige og fint avrundet til stammen, og det er en svak, men tydelig kontrast i strekbildet.

Bokstavene er igjen og igjen brukt som forbilde for senere bokstav- og skriftutforming. En av dem som sannsynligvis studerte Trajansøylens bokstaver, var den italienske Giovan Battista Cresci, og han tegnet et minuskelsett til versalene, Lettera antica tonda. Richard Dawson og Dave Farey laget en nytegning for Letraset i 2000, La Gioconda. (La Gioconda er det italienske navnet på Mona Lisa.)

I dagens skrifthistoriske debatt er det kommet innvendinger mot at søylen har fått en slik dominerende status som modell og formideal. Mange fremhever de mange andre inskripsjoner på bygninger og monumenter både i Roma og andre steder i Italia som fullt på høyde med Trajan-søylen.

Søylen står på Trajans forum i nærheten av Forum Romanum og er 39 m høy. Nederst er det et fotstykke med noe som kan ha vært en døråpning. Ved Trajans død ble urnen med hans aske plassert i sokkelen. På toppen av søylen stod opprinnelig en statue av Trajan selv, men i 1587 fikk apostelen Peter denne plassen.

Engelsk: Trajan's column

uncial Håndskriftform som utviklet seg ut fra romersk kapitalskrift fra ca 300-tallet e.K. og gradvis erstattet rustica som bokskrift. Fra 300-tallet var produksjonen av bøker sterkt økende, ikke minst innenfor den raskt voksende kirken i romerriket. Det skapte behov for en mer effektiv og funksjonell bokskrift. Den tradisjonelle romerske bokskriften var rustica, men nå ble den gradvis fortrengt av en rundere bokstavform som både var raskere å skrive og lettere å lese, uncialen. Til å begynne med var uncialen skrevet med en skråstilt bredpenn, og aksen i bokstavene var diagonal. Etter hvert skiftet skrivestillingen slik at aksen ble mer loddrett med tynne, horisontale streker. (Gray 86:36.) På 600-tallet var uncialen fullt utviklet som en åpen, lys, lettlest og konsistent skriftform.

Opphavet til uncialen er uklart, iflg. Gray (s. 36). Noen har ment at det var kirken som stod bak utviklingen av uncialen fordi den ville distansere seg fra den hedenske rusticaen. Gray mener at utviklingen er både mer praktisk og mer kompleks, og at den bl.a. ble påvirket av gresk uncialskrift.

Det som er rimelig sikkert er at det var i Roma, og ikke minst ved pavens hoff, at uncialen fikk den utviklingsmuligheten som gjorde den til en fremherskende bokskrift med utbredelse over store deler av Europa. Utover på 5–600-tallet var uncialen i bruk i en betydelig produksjon av religiøse skrifter, bl.a. bibeldeler, som ble distribuert via misjonærer utover i Europa. Pave Gregor den store hadde mange skrivere ansatt ved Lateranpalasset (datidens paveresidens) med den hovedoppgaven å produsere kopier av Skriften. Det var Gregor som sendte Augustin (som ikke må forveksles med kirkefaderen på 300-tallet) som misjonær til England for å omvende sakserne. Med seg hadde han skrifter og bøker skrevet med uncial. (Augustin ble den første biskop av Canterbury og senere kanonisert.) I England og Irland kom de til fruktbar jord – øyfolkene utviklet sin egen versjon av uncialskriften, insulærskriften, som er kjent fra flere praktverk fra 600-tallet.

Uncial som trykkskrift må regnes som en undergruppe under skripter eller håndskriftlignende trykkskrifter. Unical

Uncialer tilgjengelig digitalt:

American Uncial (Victor Hammer, 1939)

Libra (Sjoerd Hendrik de Roos, 1938)

Omnia (Karlgeorg Hoefer, 1990)

Solemnis (Günter Gerhard Lange, 1953)

Engelsk: uncial

underlengde Den delen av bokstavene (minusklene) som ligger under grunnlinjen (skriftlinjen). Det er fem bokstaver med underlengde i det latinske (og norske) alfabetet. Det er m.a.o. færre bokstaver med underlengde enn med overlengde. I enkelte kursivsnitt har også liten f underlengde.

Underlengdene varierer i lengde fra fra skriftgruppe til skriftgruppe og fra snitt til snitt. Renessanseantikvaene har typisk lange underlengder (og overlengder). Garamonds skrift på Egenolff-skriftprøven har relativt lange over- og underlengder. Manieristiske skrifter fra slutten av 1500-tallet og barokkskrifter fra 1600-tallet øker gradvis x-høyde på bekostning av under- og overlengdene. Senere blir det litt vanskeligere å se underlengdenes og overlengdenes lengde som tidstypiske kjennemerker. Bodoni har igjen relativt lange underlengder, mens Walbaum har betydelig kortere. I postmodernismen er over- og underlengder stort sett av moderat lengde, kanskje i tråd med tidens krav både til leselighet og økonomi.

Engelsk: descender

utligning Metode eller teknikk for å skape optiske jevne mellomrom, f.eks. i en versaltekst. I den tekniske prosessen måles bokstavbredden – breddeverdien – ut fra bokstavens største bredde. Men mange bokstaver – særlig versaler – har en optisk bredde som avviker fra den tekniske: A, V, J, L osv. Når slike bokstaver blir kombinert med hverandre blir bokstavmellomrommen optisk ujevne: AT, AJ, LA, LV osv. I ord som RIKSARKIVAREN, SYLVIA, ANDVAKE osv. blir ordbildet hakkete og urytmisk – det kan se ut som ordet faller fra hverandre. I versaltekst er det normalt nødvendig å justere dette ved å knipe der det er mye luft og sperre der hvor det er trangt slik at bokstavmellomrommene blir optisk like store.

Utlikning

Utligning handler om å gjøre bokstavmellomrommene optisk like store

I blyteknikken var avstanden mellom bokstavene gitt av typenes blyfundament – bokstavene kunne ikke komme nærmere hverandre enn det som fundamentet tillot og kniping var umulig. Den eneste måten å ligne ut tekst på, var ved å øke små bokstavmellomrom individuelt slik at alle ble optisk like store. Fremgangsmåten ved utligning var følgende:

  1. Ta utgangspunkt i det bokstavmellomrommet som er størst (og som i blyteknikken altså ikke kunne bli mindre; i eksemplet: mellom V og A).
  2. Gjør de andre mellomrommene optisk like store. M.a.o. – det var størrelsen på det største mellomrommet som la rammene for de andre mellomrommene.
  3. Dersom teksten dessuten skal sperres, gjøres det etterpå ved å legge til like mye i alle bokstavmellomrom.

I digitalteknologien er det mulig å knipe bokstavmellomrom så mye at bokstavdeler kan gli inn over og under hverandre, for eksempel A og V, A og T osv. Det gir større frihet. Slike justeringer gjøres automatisk i mange fonter.

Utligning bør ta utgangspunkt i bokstavenes øverste halvdel, det er den øyet fokuserer på under lesingen fordi det er her bokstavene inneholder mest informasjon.

Versaler brukes som regel i titler og andre steder der ordbildet får en fremtrende plass. I slike tilfeller bør versalene lignes ut, og gjerne sperres.

Begrepet utligning er først og fremst knyttet til versaltekst, men optisk justering av avstander kan også være aktuelt mellom ord, mellom linjer og mellom tekstgrupper.

Engelsk: alignment

versaler Store bokstaver, majuskler. Versalene er direkte etterkommere etter romersk monumentalskrift (capitalis monumentalis). Romernes spesielle bruk av denne bokstavformen har uten tvil påvirket formen: Hver enkelt bokstav er en monumental form som både kan forme en tekst, og som kan fungere som ornament. (Mange av versalene er symmetriske eller nesten symmetriske.) Versalene kan på en helt annen måte en minusklene opptre alene; de er selvstendige, avsluttede former. Minusklene er skapt for å inngå i en løpende tekst. Versaler brukes først og fremst for å markere

Versalenes jevne høyde og åpne, geometriske form gjør at de står i klar kontrast til minusklene. De har en staselig og monumental effekt som kan utnyttes i mange sammenhenger:

Leselighet
Versaler er vesentlig mindre leselige enn minuskler i løpende tekst, hovedsakelig to grunner:

Versaler krever luft

Enkelte av versalene har en form som teknologien har vanskelig for å håndtere. Kombinasjoner som AV, AT, LT, RT osv. skaper kunstig store bokstavmellomrom fordi den tekniske bredden ikke stemmer overens med den optiske bredden. Versaler brukes ofte i sammenhenger der de står på «utstilling» og der slike svakheter blir påtrengende. I slike sammenhenger skal versalene lignes ut &nadsh; hvis det ikke er spesielle grunner for noe annet.

I små grader kan det være tilstrekkelig å sperre versalene. Men uansett krever versalene luft. Det gjelder både bokstavmellomrom og linjeavstand. En gammel regel sier at den optiske linjeavstanden i versaltekst bør være minst like stor som versalhøyden, men bør uansett være større enn bokstavmellomrommene.

Når versaler brukes i forkortelser, eller for å fremheve navn e.l. i løpende tekst sammen med minuskler kan det være fornuftig å redusere størrelsen litt, f.eks. fra 10 pkt til 9 pkt slik at de ikke skiller seg så kraftig ut. (En enda bedre løsning kan være å bruke kapitéler.)

Engelsk: capitals, caps, upper case

Vox' skriftklassifiseringsskjema Skriftklassifiseringsskjema utarbeidet av den franske typografen og grafiske designeren Maximilien Vox i 1952. Det originale ved skjemaet er at Vox prøver å unngå stilhistoriske benevnelser og bruker termer som knytter gruppene til enten skriftkunstnere som har satt sitt preg på gruppen eller som på en eller annen måte assosierer med skriftens særpreg.

  1. humaner – humanistisk antikva
  2. garalder – renessanseantikva, sammensatt av Garamond og Aldus
  3. realer – overgangsform
  4. didoner – nyklassisistisk antikva, sammensatt av Didot og Bodoni
  5. mekaner – egyptienne
  6. linealer – grotesk
  7. inciser – skrifter som illuderer hugne og skårne skrifter
  8. skripter – skriveskrifter
  9. manuarer – skrifter som gir inntrykk av å være preget av skriveredskapet, kalligrafisk pregede skrifter
  10. frakturer – brukne skrifter, gotisk

(Navnene har fått en liten norsk oppstrammer i skrivemåten.)

Skjemaet representerer et skritt frem i forhold til mange av de enkle klassifiseringsskjemaene når det gjelder antikva, men mangler mange av de nyansene som fins både innenfor denne hovedgruppen og andre og som mange har behov for å få med seg. På typografi.no benyttes et annet skjema som gir større muligheter for nyansering av viktige grupper som antikva, grotesk og egyptienne.

Vox arbeidet med skjemaet i mange år, og brukte mye tid og energi på å publisere og promotere det. Skjemaet ble gjort til AtypIs offisielle klassifiseringsskjema i 1962.

W w Den 23. bokstaven i alfabetet oppstod i England. De tidligste forekomstene av W finner vi i gammelengelsk i det 7. århundre. Den engelske betegnelsen «double U» (istedenfor double V) må forklares med at bokstaven U ikke fantes på den tiden, men lyden ble representert av V. I begynnelsen var bokstaven i konkurranse med en av runebokstavene (rune 8) som representerte den samme lyden, men utover i middelalderen ble runene mindre brukt i håndskrevne tekster, og W vant gradvis frem.

Bokstaven består av to par diagonale stammer – nedstrøk-oppstrøk-nedstrøk-oppstrøk – som går i hver sin retning og som møtes parvis i en spiss ved grunnlinjen. Designmessig er W egentlig bare en sammenkobling av to V-er – «dobbel v». Det mest karakteristiske ved versal W er måten de to V-ene er koblet sammen på. I antikva er det i prinsippet tre ulike løsninger, og Bembo, Baskerville og Garamond representerer hver sin løsning: I Bembo møtes de i en felles seriff, i Garamond krysser de hverandre og ender i hver sin seriff, i Baskerville møtes de i en enkel spiss uten seriff.

Engelsk: double-u

Walbaum Klassistisk skriftsnitt først laget av Justus Erich Walbaums rundt 1825. Walbaum er et særpreget snitt med stor x-høyde og et litt romantisk og sirlig preg skapt på slutten av den nyklassisistiske perioden i Europa som varte fra ca. 1765 til 1830.

Snittet var gjemt og glemt i mange år, og da det igjen blev gravet frem, visste ingen hvem opphavsmannen var. Den tyske forleggeren Jacob Hegner fant frem til opphavet tidlig på 1900-tallet og det ble utsendt på nytt av Berthold. Snittet nådde utenfor Tysklands grenser da Monotype kom med en ny versjon i 1933 og som blev fulgt opp av Linotype og Intertype.

Walbaum er et uvanlig vakkert og særpreget klassisistisk snitt og har vært brukt i en rekke bøker som har vært utvalgt blant årets vakreste i flere land. Falk mener at Walbaums antikva kanskje er den fineste antikvaen som er skåret i Tyskland.

Særpregede bokstaver: D, K, R, a, j.Walbaum

Walbaum foreligger i digital versjon både fra Berthold og Monotype. Bertholds versjon er det kraftigste og antagelig det mest originaltro.

x-høyde Høyden på den delen av bokstavene som går fra skriftlinjen og opp til toppen av liten x. Det norske alfabetet har 17 bokstaver på x-høyde – a, c, e, i, m, n, o, r, s, u, v, w, x, z, æ, ø, å – dvs. et flertall av alfabetets bokstaver.

Liten x brukes som målestav for bokstavenes kjernehøyde fordi den har en rett, nøyaktig målbar over- og underkant. Mange av de andre bokstavene har avrundet overkant som av visuelle årsaker strekker seg litt over x-høyden.

x-høyden ble tidligere kalt n-høyde, men nettopp på grunn av den runde overkanten på n-en, egner den seg dårlig som målestav.

Engelsk: x-height

Yokkmokk Dekorativ skrift designet av Elke Hernberger i 1993. Fonten distribueres av Fontshop og figurerer i Yokkmokkdenne oversikten utelukkende for å fylle opp under bokstaven y – det er nemlig ingen typografiske termer som begynner med Y.

Zapf, Hermann Tysk kalligraf, grafisk designer og skriftdesigner. Hermann Zapf (1918– ) ønsket opprinnelig å bli elektroingeniør, men hans videre utdanning ble blokkert etter at faren, som var fagforeningsleder, falt i unåde hos nazistene i 1933. Isteden begynte han som lærling i retusjering i et trykkeri. Men etter å ha sett en utstilling av Rudolph Kochs arbeider, begynte han å lære seg kalligrafi etter Johnstons lærebok. Han begynte å studere trykking og stempelskjæring, og begynte på sitt første skriftsnitt i 1939. Han ble utkalt til krigstjeneste i 1941, og tjenestegjorde som kartograf i Frankrike. Men han arbeidet ved siden av på et ornert skriftsnitt som Stempel senere gav ut. (Saphir).

  Gudrun og Hermann
 

Gudrun Zapf-von Hesse og Hermann

Etter krigen ble Zapf ansatt hos Stempel som art director.

Han besøkte Roma i 1950 og ble inspirert av de inskripsjonene han fant på Forum Romanum og ellers rundt om i Roma. Men allerede under krigen skal han ha besøkt Firenze. Der ble han fascinert at de tidlige 1400-tallsinskripsjonene med seriffløse, klassiske capitalisformer som han fant i Santa Croce-kirken. De introduserte antikvabokstavenes renessanse etter noen århundrer med gotisk. Zapf skal ha gjort noen første skisser på en lireseddel. Det også fins noen eksempler i Roma, bl.a. i San Giovanni-kirken på Lateranhøyden. Det er en slående likhet mellom noen av disse inskripsjonene og Zapfs senere duolineære grotesksnitt Optima.

Zapf er en av vår tids mest anerkjente og produktive skriftdesignere. Men han er også en av de som har vært mest utsatt for plagiering, både fra seriøse og mer useriøse aktører. Det gjelder særlig Palatino. Zapf håpet at den internasjonale typografiske organisasjonen ATypI skulle beskytte medlemmene mot slikt, men er blitt skuffet. Han meldte seg ut i protest midt under generalforsamlingen 1993. (Red. var selv til stede.)

Zapfs mest kjente snitt er:

Saphir (1950) – blomsterornert snitt tegnet mens Zapf gjorde krigstjeneste.

Sistina (1950) – versalsnitt inspirert av romersk monumentalskrift

Palatino (1950) – fransk renessanseantikva i moderne stil

Michelangelo (1950–51) – skriveskrift etter Michelangelos håndskrift

Melior (1952) – plateseriff, avisantikva

Virtuosa (1952) – skriveskrift

Phidias, (1953) – gresk snitt,

Kompakt (1954) – fet antikva for display

Aldus (1954) – fransk renessanse, spesielt for tekst

Optima (1958), duolineær grotesk inspirert av florentinsk kapitalskrift

Alahram (1956) – arabisk snitt

Firenze (1968) – ornerte initialer

Venture (1969) – skrivesnitt

Orion (1974) – antikvasnitt for avis

Comenius (1976), fransk renessanse

Zapf Book (1976) – nåtidsantikva med trekk fra Walbaum og Melior

Edison (1978) – avispreget antikvasnitt

Zapf Chancery (1979) – kalligrafisk antikvasnitt

Vario (1982) – kraftig og røff penselskrift

Zapf Renaissance (1984) – fransk renessanseantikva

Aurelia (1985) – venetiansk antikva

Palatino Sans (2006) – grotesksnitt med grunntrekk fra Palatino

Palatino Sans

De fleste av Zapfs skriftsnitt har en særpreget Zapfsk grunntone som gjør dem lett identifiserbare. Det gjelder særlig antikvasnittene, og det som går igjen er kalligrafien og spor etter bredpennen. Men Zapfs snitt er «moderne», hans renessansesnitt Palatino kunne aldri ha vært skapt i renessansen.

Han har i tillegg laget en rekke kalligrafiske arbeider, bokomslag osv. I Herzog August Bibliothek i Wolfenbüttel i Tyskland, som har en av verdens største samlinger av håndskrifter og tidlige trykk, er det en permanent utstilling av en del av Hermann Zapfs skisser og tegninger.

Han er gift med Gudrun Zapf-von Hesse, en anerkjent designer som har arbeidet mye med bokbind, men som også har laget flere skriftsnitt.

Engelsk: Hermann Zapf

Æ æ Det norske alfabetets 27. bokstav er opprinnelig en ligatur – en sammenkobling av a og e. Bokstaven æ er et grafem som hovedsakelig brukes i norsk og dansk. Bokstaven var opprinnelig en ligatur, altså en designmessig sammenkobling av to bokstaver (a + e), men er i disse språkene anerkjent som en egen, fullverdig bokstav. (Den samme lyden finnes i svensk, finsk og tysk, men svenskene og finnene har benyttet seg av den tyske a med tødler, ä.) Bokstaven æ benyttes også i mindre levende språk som gammelnorsk og angelsaksisk. I latin ble æ, særlig i middelalderen og opp til 1900, brukt istedenfor diftongen ae (utt. ai som i Caesar: kaisar). I engelsk er æ også av og til brukt i greske fremmedord (æsthetic, encyclopædia), noe som egentlig er en sammenblanding, siden lyden i gresk er en diftong (to selvstendige vokaler) og ikke et grafem.

I enkelte norske dialekter (trøndersk og nordnorsk) er «æ» et selvstendig ord (jeg).

Versalen Æ består av to bokstaver A og E som formmessig passer dårlig sammen; de møter hverandre med én diagonal og én vertikal stamme. Spørsmålet blir da hvilken av de to bokstavene som skal dominere «grensesnittet». I de fleste skrifter er det E som dominerer, dvs. at det er A-en som kobler seg til den loddrette stammen i E-en. Men i enkelte skrifter (f.eks. Plantin og Futura Book) er det A-en som dominerer, og det er E-en som kobler seg til den diagonale, høyre stammen til A-en. Det gir et helt annet formmessig uttrykk.

Minuskel æ er i de fleste tilfeller enklere – den runde buen på e-en glir inn i og forener seg med den rette stammen på a-en i kontaktpunktet, og de to bokstavene bygger i de fleste tilfeller en rytmisk og fin form. Men for enetasjes a-er, som vi f.eks. finner i Avant Garde, Futura, Spartan, Lubalin Graph og andre funksjonalistiske grotesker og egyptienner blir det problemer. Når e-en kobles til den loddrette stammen i a-en, blir stammen stående rett opp og ned som et fremmedelement, som f.eks. i Avant Garde og Lubalin Graph. Futura og Futura-etterligningen Spartan har valgt en annen løsning: Der er det laget en to-etasjes e til bruk for ligaturen æ, noe som kanskje er en erkjennelse av problemet.

Engelsk: aesc [æsj]Den nøgne ø

Ø ø Den 28. bokstaven i det norske alfabetet er norsk og dansk antagelig alene om. Bokstaven Ø i form av en O med en diagonal strek, er så vidt jeg vet, kun brukt i dansk og norsk. Den tilsvarende bokstaven i svensk er ö.

Den diagonale tverrstreken er egentlig et diakritisk tegn, men for norske og danske språkbrukere er den gått inn og gitt oss en egen, selvstendig bokstav. For dansker og nordmenn er bokstavens design blitt hverdagslig, og det er ikke så lett å se at tverrstreken er et fremmedelement i forhold til bokstavens øvrige strekmønster. På samme måte som for å har bokstaven o – særlig i antikvaskriftene– et strekmønster som utgår fra den kalligrafiske formen med mer eller mindre kontrast i strekbildet. Dette kalligrafiske preget fins vanligvis ikke i tverrstreken – den er kommet til senere. For andre enn nordmenn og dansker ser antagelig tverrstreken like påklistret ut som mange diakritiske tegn gjør for oss på bokstaver vi ikke er vant til.

Både minuskel og versal har vanligvis samme breddeverdi som hos bokstaven O (o).

Tverrstreken tangerer vanligvis overkant og underkant og ytterkantene på grunnformen, evt. kan tverrstreken gå litt ut over. Grunnregelen er at tverrstreken skal dele bunsen (innerformen) i to like store deler. I enkelte spesielle tilfeller går tverrstreken ikke utenfor grunnformens silhouett.

Engelsk: slashed o

Bryggeriet Nøgne Ø har ikke noe med typografi å gjøre. Man har tatt navnet etter Henriks Ibsens dikt om Terje Vigen; «Der bodde en underlig gråsprengt en på den ytterste, nøgne ø». Øy ville han sagt i dag …

  Å i Lofoten
  Å er et tettsted i Lofoten. Verdens korteste stedsnavn, til forskjell fra verdens lengste som er Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobw-llllantysiliogogogoch

Å å Bokstaven de nordiske språkene nærmest er alene om. Bokstaven å (Å) ble innført i det norske skriftspråket ved språkreformen i 1917. Inntil da hadde Norge fulgt dansk praksis og brukt dobbel a som å-lyd. I svensk skriftspråk har å vært brukt helt siden reformasjonen på 1500-tallet. På et nordisk rettskrivningsmøte i Sverige i 1869 ble det anbefalt at norsk og dansk skulle ta opp den svenske å, men i Norge skjedde ikke det før i 1917, og i Danmark først i 1948. I praksis hadde dobbel-a vært betraktet som en selvstendig bokstav i århundrer, og folk hadde ikke noe umiddelbart behov for å innføre en ny bokstav. Man mener at når danskene endelig fulgte Norge og Sverige i dette spørsmålet, så var det for å distansere seg fra det tyske etter annen verdenskrig. (Samtidig droppet danskene stor forbokstav i substantiv.)

Å-lyden henger sammen med den gammelnorske vokalen á (lang a:) som ble endret til lang å i løpet av middelalderen. For å skille den fra a, ble den nye lyden i skandinavisk skrevet med dobbel a. Spranget over til a med ring skal visstnok ha startet med at den andre a-en ble skrevet med liten skrift over den første. I utgangspunktet var ringen å regne som et diakritisk tegn, men i Skandinavia er Å nå betraktet som en egen bokstav – og ingen a med omlyd – og med sin egen plass i alfabetet.

Men i antikvaskrifter, særlig fra før klassisistisk periode, virker ringen som et formmessig fremmedelement. I de fleste skrifter er ringen en geometrisk sirkel med monolineær struktur, og virker stiv i forhold til selve bokstaven som har duolineær struktur. Den er kommet inn etter at antikvaens forbilde, den håndskrevne humanistiske minuskel, var forsvunnet i historiens blåner.

Men, altså ikke helt alene: Bringhurst nevner at å også benyttes bl.a. i Cheyenne.

Engelsk: a-ring, round a

ål Typografisk syllignende arbeidsredskap brukt i håndsats.Håndsetteren hadde kontinuerlig behov for presist verktøy i arbeidet med de små håndsatselementene, og ålen var mye i bruk. Men ålen måtte brukes med forsiktighet; ålespissen kunne lett skade skriftbildet eller typekroppen. Sår og grader i typekroppen kunne skape unøyaktigheter.

Engelsk: awl

åttendedel En åttedels petit, dvs. 1 punkt. Pussig nok ble dette uttrykket mye brukt i blyteknikken som betegnelse på blindmateriell og strekmateriell istedenfor betegnelsen ett punkt. To punkter ble gjerne kalt for kvartpetit, fire punkter tilsvarte en halvpetit og et halvt punkt ble kalt for en sekstendedel. (F.eks. åttendedels strek, kvartpetit skytelinje, halvpetit reglett, sekstendedels spatium osv.)