Toscana – Pitigliano, Sorano og Sovana

Søndag 15. juli 2007

Disse tre byene blir i guidene omtalt som de tre toscanske juveler. Alle har vært sentrale i fordums Etruria. De har også det til felles at de ligger høyt, på myke klipper – såkalt tufa – med krongelte atkomst gjennom grønne skoger, viadukter og en jungelvegitasjon preget av eføy.

Pitigliano var på 1800-tallet en av de viktigste bosettingene sør i Toscana. Med stor produksjon av olje og vin som ble lagret i kjellere hugget inn i tufaen. Fortsatt produseres vinen Bianco di Pitigliano med obligatorisk lagring i tufa-kjellere. Byen har 4000 innbyggere, to hovedgater og mer enn 60 smug.

Byen ble fra middelalderen av kalt “lille Jerusalem” og var et fristed for jøder som ble forfulgt og massakrert i pogromer av bla.a pavekirken siden 1000-tallet. Synagogen ble pusset opp så sent som i 1931, men forfalt etter krigen ettersom de siste jødeforfølgelsene også nådde Pitigliano. Den, og de historiske bygningene ble ikke pusset opp før på 1960-tallet. Synagogen er i bruk, mens kosher- vinkjelleren, bakeriet og det rituelle badet (for kvinner; etter menstruasjon og fødsler) fungerer som museum. En framstilling av fordums jødisk liv og virke nesten uten henvisning til holocaust.

Lønsjen ble inntatt på en liten restaurant i et av de 60 smugene (pasta til Nina og kalv med rosmarin og spinat med olivenolje og sitron til Petter). Et trivelig sted med hyggelig kelner og god mat. En dansk famile på tre ble for stressa og gikk da menyen ikke kom på bordet i løpet av ti minutter. Hallo! Dette er Italia og det er siesta. Ting Tar Tid.

Rakk ikke Palazzo Orsini grunnet nevnte siesta – et palass som troner øverst på denne perlen (unnskyld; juvelen) av en by. Så vi dro videre til Sorano.

Sorano ble en litt Kafka-aktig opplevelse; på toppen tronet et tårn som så interessant ut; men uansett hvor mye vi prøvde fant vi aldri veien til opp dit. Vi fant en kunstutstilling og de delene av byen som ifølge bøkene våre har rast ut i ravinen like under på grunn av den sprøe tufaen.

Sovana er den minste av “juvelene” – men kanskje den som funkler mest. Nedenfor byen ligger en etruskisk nekroplis – en gravplass som vi ikke har besøkt; siden det anbefales å gå turen med guide (fortsatt siesta). Byen består av en lang gate som strekker seg fra en borgruin i øst og til en romansk duomo i vest. Gaten er delvis opprinnelig etruskisk med teglstein i fiskebensmønster – og vedlikeholdt i samme stil opp gjennom århundrene. Selv om borgruinen ser romantisk ut finner vi ikke så mye ut om den. Ingen skilt og ingen noter i guidebøkene våre.

Sentralt langs gata finnes en piazetta mellom den lokale arkeologiutstillingen og Chiesa di Santa Maria. Både denne og duomoen omtales i bøkene våre som “proto-romansk”. Uansett; når du entrer dette kirkerommet kan du ikke unngå å kjenne ærbødighet – samme hvilken gud du tror på, eller ikke tror på. Dette rommet er nesten tusen år gammelt. Enkelt, med den samme terracotta-steinsettingen i gulvet som utenfor. Enkelt innredet med rester av fresker så uttrykksfulle at de alene er besøket verdt. Det som imidlertid preger rommet mer enn freskene er alteret med et overbygg med pinnakkelformet tak, hvilende på fire søyler. Rikt ornamentert, utført i marmor i tidlig romansk stil. Hvis du ikke snur deg hører du rislingen fra ringbrynjet til en tempelridder eller odøren fra en pilgrim kledt i jute klar til å kaste seg til gulvet i pur henrykkelse. Dette er vårt andre besøk her – og vår manglende tro til tross ofret vi 20 euro til videre vedlikehold av chiesaen.

Duomoen er Petters favoritt. Vi antar at bygningen har vært utsatt for både det en og det andre. Eksteriøret bærer preg av at marmorutsmykninger og bygningsdetaljer har vært omplassert mer enn en gang. Flere av bolighusene og murene langs hovedgata har også slike detaljer inkorporert. Eksteriøret er i hovedsak røft og lite å se til bortsett fra apsiden og en portal på nordsiden av langskipet. Interiøret er enkelt og lukket som seg hør i en treskipet romansk basilika. Ved og i koret er det rester av fresker, og søylehodene er svært variert med plankeornamentikk, figurgrupper og symbolene for de fire evangelistene; oksen, ørnen, løven og engelen. Det sakrale understøttes ved at det strømmer gregoriansk sang fra kirkens stereoanlegg.

Krypten under koret er løftet av søyler med røffe søyler/kapiteler uten utsmykning. Krypten gjemmer også relikvier i form av et dusin knokler – lårbein, bekkenben mm – og to fløyelsposer med ytterligere groteske levninger av en eller annen hellighet som hverken skilt eller bøker nevner.