Norges sjokoladehistorie – etter 1914

Da den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie, hertuginnen av Hohenberg, ble myrdet i et attentat 28. juni 1914, i det som senere skal kalles «skuddene i Sarajevo» – var det få i Norge som løftet et øyenbryn. Først en måned senere, da Østerrike-Ungarn erklærte Serbia krig ble det panikk. Det ble stor uro på børsene og kornprisene skjøt i været. Store folkemengder sto utenfor Norges Bank i Kristiania for å veksle inn sedler i gull. Og det ble hamstret man og andre varer i butikkene.

En rekke tiltak ble truffet for å regulere prisene, men panikken la seg utover høsten 1914. Man fryktet også for arbeidsledighet, men denne frykten viste seg ubegrunnet. Det var varemangel og dyrtid, men gjennom diverse allianser som Amerikakommisjonen med Fridtjof Nansen som leder ble matmangel unngått rasjonering etter hvert mindre merkbar.

Tidlig sommeren 1914 reiste Freias direktør Throne-Holst til Hamburg, der han hadde studert. Under en middag hos en kakaoleverandør fikk han vite en storkrig nok var på trappene. Throne-Holst tok det på alvor det han ble fortalt, og dagen etter reiste han til London hvor han gikk til et stort og dristig innkjøp av kakaobønner og andre råvarer. Dermed hadde fabrikken et stort råstofflager da første verdenskrig brøt ut.

Hos A/S Olaf Larsens Chokoladefabrikk i Akersbakken steg omsetningen i starten av krigen, og fabrikken hadde 200 arbeidere.

For Nidar viste det seg å være gunstig å starte sjokoladefabrikk i Trondheim, til tross for storkrigen. Sjokolade var i ferd med å bli et dagligdags produkt, og etterspørselen økte sterkt. Det økonomiske oppsvinget i Norge ga folk økt kjøpekraft. Dessuten førte krigen til redusert import, noe som var positivt for den innlandske produksjonen i Norge.

Da den første fagforening for arbeidere i sukkervareindustrien ble stiftet, var Bergene den første arbeidsgiver som forhandlet om arbeids- og lønnsforhold. 1915 gikk han inn på en tariffavtale med de fagorganiserte arbeiderne.

Takket være de ansattes innsats og godt hjulpet av oppgangstidene frem til krigen i 1914, blomstret virksomheten raskt, og Bergene ble snart en av de ledende i bransjen. På det meste omfattet varespekteret mer enn 500 artikler, og det ble utfoldet stor oppfinnsomhet når det gjaldt å finne på produktnavn, fasonger og pakninger. Blant de største artiklene var vaniljesjokoladen Edelweiss, fløtesjokoladen Høifjeld, melkesjokoladen Talma, Kong Haakons konfektblanding og Jaguar kakaopulver.

Jubileumsutstillingen på Frogner 15. mai til 11. oktober 1914

Som et tegn på optimismen i Norge, vi hadde bak oss et århundre med kriger, vi hadde gått av unionen med Sverige og var dermed en fri nasjon for første gang på århundrer – ble jubileumsutstillingen på Frogner arrangert. I tidsrommet 15. mai til 11. oktober 1914 ble hundreårsjubiléet for Norges grunnlov markert på denne måten.

Utstillingen skulle blant annet vise Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn, men inneholdt også omfattende utstillinger av norsk landbruk, skogbruk, håndverk, kunst, idrett og friluftsliv. Utstillingen hadde 1,5 millioner besøkende, og bestod av 216 byggverk oppført for anledningen. Den 17. mai ble det notert 30 000 besøkende i løpet av én dag, men dette ble overgått flerfold på utstillingens siste dag da den hadde hele 120 000 besøkende. Under Johan Throne-Holst utviklet Freia seg til en stor og moderne bedrift, en av Norges beste, og ble under jubileumsutstillingen kronet som landets mønsterbedrift.

I det andre året av storkrigen, 1915, kom Nidar i gang med produksjon av sjokolade. Og Bergene Chokoladefabrik lanserte Gullbrød, en sjokoladebar som består av grov marsipan som inneholder 55% mandler, overtrukket av mørk sjokolade. Den karakteristiske smaken har sin årsak ved at 3% spansk bittermandel er tilsatt. I Norge har Bergene og senere Nidar hatt et «marsipanhegemoni» siden den gang.

I 1916 brenner Bergen by. Klokken fem om ettermiddagen lørdag 15. januar tar det fyr i en bod, tilhørende jernhandler Berstad, ute ved Murallmenningen. Sterk vind fører til at brannen sprer seg raskt og legger alt øde mellom Brannen hadde lagt øde hele området mellom Torgallmenningen og Murallmenningen. Blant de ødelagte bygningene var Minde – som etter dette bygger en ny fabrikk i Lars Hilles gate. Tross importrestriksjoner satset man friskt. Nye lokaler var raskt på plass og produksjonen var i gang igjen. En ny maskinpark ble innkjøpt, og totalt sett fikk den nye fabrikken et grunnareal på 1326 kvadratmeter over fire etasjer.

Ni år etter at A. Bergene startet sin produksjon på Rodeløkka, i 1917, kom de første mokkabønnene. Nidar lanserte sine først i 1924 og i mellomkrigsårene hadde både Olaf Larsens Chokoladefabrik og Erbe Mokkabønner i sine sortiment. Pakningsdesignet har alltid vært inspirert av det eksotiske, og mens Nidars første eske var arabiskinspirert, stammer den afrikanske damen på dagens pakning fra Bergene, og etter fusjonen mellom Nidar og Bergene i 1984 ble Bergenes pakningsdesign videreført. Opprinnelsen til ordet «mokka» er trolig byen al Mukha, som inntil 1800-tallet var Jemens viktigste havneby og kjent for sin kaffeeksport.

1920 blir et merkeår for sjokoladeindustrien i Norge

Peik Chokoladefabrik etableres, og oppfører en stor, treetasjes fabrikkbygning i nybarokk stil i St. Halvards gate 28. Arkitekten er Erling Willi Nielsen. Bygget ble påbegynt i 1919 og ferdigstilt i 1920. Blant Peiks produkter var kanskje deres sjokoladetrøfler mest kjent. Driften utviklet seg imidlertid ikke som forutsatt, og allerede i 1923 ble bedriften slått konkurs. Og året etter ble fabrikken omgjort til Gamlebyen alders- og sykehjem; St. Halvardshjemmet som ble avviklet i 2017.

1920 er året da Ola Larsen dør. Norges ukronede sjokoladekonge – unggutten som hadde et usedvanlig talent for sjokolade, tilstrekkelig for å etablere Freia sjokoladefabrikk i 1899 sammen med grosserer Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen. Mannen som etablerte seg på ny med Norges største sjokoladefabrikk, som senere skulle bli Bergene, og som på tredje forsøk etablerte A/S Olaf Larsens Chokoladefabrikk – som etter hvert blir forkortet Asola. Nå er det sønnen Orvar Larsen som overtar.

Dette året er også året da Bergene lanserer sine Kremtopper, først som vaniljepraliner, så i 1961 fikk de sitt endelige navn og nytt utseende og er i dag i Nidars sortiment. En pralin er ellers oppkalt etter marskalk du Plessis-Praslin, som døde i 1675, og hadde en kokk som oppfant konfekten.

En særavgift på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922. Avgiften var først begrunnet med at den var en skattlegging av luksusvarer, men i nyere tid hevdes formålet å være å forebygge kostholdsrelaterte sykdommer. Avgiften var dette første året på 33⅓% på spisesjokolade og sukkervarer 10% på kokesjokolade. Avgiftene økte år om annet fram til den senkes på 1950-tallet og fjernes i 2020.

Avgiften var den direkte årsaken til at A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik stengte de neste åtte årene. Cloetta gav opp sin fabrikk i Sofienbergveien 35. Denne ble senere overtatt av Norges Kooperative Landsforbund (NKL). Og antakelig årsaken til at Peik Chokoladefabrik la opp i 1923.

I 1926 var Gustav Vigeland i gang med sine planer om monolitten i Frognerparken. Freia spiller på oppmerksomheten rundt dette da de lanserte sin Monolit – en sjokoladebar bestående av trøffel, marsipan og gelé overtrukket med sjokolade. Det ble en begivenhet som varte en stund. Først i februar 1927 ankom granittblokken fra Iddefjorden ved Halden, en svært krevende transport. August året etter var den på plass i vertikal posisjon. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var tre steinhoggere engasjert i dette arbeidet.

Sukkeravgiften fra 1922 var tøffere for godteribransjen enn de harde tredveåra

I 1930 kom arbeidet i gang igjen hos A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik, nå med nye eiere- Larsen-familien var ute. Fabrikken skulle etter dette hete ASOLA. Og i dette året lanserte man IFA, en salt lakrispastill. IFA er initialene til operasangeren Ivar Frithjof Andresen som var talsperson for pastillen fortreffelighet for sangere, røkere og andre med utsatt hals. Andresen var fetter av Olaf Larsen – uvisst hvilken betydning dette hadde med tanke på nye eiere. Mer om ASOLA og Olaf Larsen i en egen artikkel, klikk her.

Cloettas fabrikklokaler har stått tomme i over ti år da de kjøpes av NKL som etablerer Den Kooperative Landsforenings Sjokoladefabrikk. Virksomheten produserte alle typer sjokolade og drops. Hovedproduktene var Jotun Kakao og Salong-Sjokolade. Det ble også produsert koke- og spisesjokolade, drops, drasjé, som er nøtter, mandler og liknende med sukkerovertrekk, samt karameller. Fabrikkens formål var å levere dette varespekteret til de lokale samvirkelagene rundt omkring i Norge.

En økende trend på 1930-tallet var nettopp som NKL gjorde, å selv ta kontroll av hele varekjeden fra produksjon via grossist- og detaljhandel. Det vi i dag kaller «private labels». NKL var tidlig ute, i tillegg til søtsaker fikk vi merker som Goman, Coop kaffe og flere. Elgesæter Fabrikker A/S i Trondheim var en sammenslutning av flere store grossister som kjøpte Asola i 1938 som del av et større produksjonsnettverk kontrollert av det som skulle bli et privat grossistsamarbeid som utviklet seg etter andre verdenskrig, Kjøpmennenes Økonomiske Felles Foretagende (KØFF). I våre dager har alle de tre dagligvarekjedene i Norge sine private merker.

Freiasalen som ligger i fabrikkens anlegg på Rødeløkka ble bygget i 1934, og var tegnet av arkitekt Ole Andreas Sverre. Omkring 1920 sto Sverre bak den store ombyggingen og utvidelsen av fabrikken. Foajéen og Freiasalen ble dekorert i samarbeid med Edvard Munch. Salen var basert på en tanke om å lage en storstue og et samlingspunkt for alle ansatte. Den nye salen erstattet tre tidligere spisesaler, en for kvinner, en for menn og en for funksjonærer. Salen er utsmykket med tolv originale malerier av Munch, som ble malt på hans atelier på Ekely i Oslo. Maleriene er i dag den eneste gjenværende intakte frisen av Munch, og viser lyse og lette motiver fra Kragerø og Åsgårdstrand. Maleriene ble opprinnelig laget til kvinnenes spisesal og ble montert i 1923, men ble flyttet til den nye spisesalen i 1934. Salen brukes i dag også som konsertlokale, og til andre arrangementer. Foto: Tore Sætre/Wikimedia

Kvikk Lunch, Japp, Stratos og Smørbukk har alle til felles at de har utenlandske forbilder

Fabrikkeier Alf Bergene oppdaget oppskriften på karamell under et messebesøk i Tyskland i 1925, og tok den med seg til Norge. Varemerket Smørbukk ble registrert allerede i 1928, men produksjonen ved Bergene kom ikke i gang før i 1935. Karamellen, som er oppkalt etter gutten i folkeeventyret Smørbukk, ble en umiddelbar suksess. Produksjonen ble likevel innstilt samme år, fordi Bergene manglet 100 kroner til å fornye varemerkeregistreringen de neste 10 år. Pengene kom likevel etter hvert på bordet, og i 1936 kunne produksjonen fortsette. Da Nidar og Bergene fusjonerte i 1980, ble produksjonen av Smørbukk flyttet til fabrikken Needlers i England, som nettopp var blitt kjøpt opp av Nidar. Needlers var et tapsprosjekt for Nidar, og smørbukkmaskinene ble flyttet tilbake til Norge i 1995, til anlegget i Trondheim.

Resten av 1930-tallet blir en parademarsj for Nidar; i 1936 lanseres Stratos og Mokkatrøffel, året eter kom Krokantrøffel. I 1938 kom Cuba – i 1939 kom både Geletrøffel, som senere skal få navnet Troika og konfektesken Sfinx. Daværende driftssjef ved Nidar-fabrikken, sivilingeniør Jørgen Holmsen var på leting etter nye impulser da han dro messebesøk til Tyskland i 1935. Der la han merke til en engelsk sjokolade, Rowntree's Aero, som skilte seg ut ved at den var svært porøs. Produksjonen var mønsterbeskyttet, men sivilingeniør Holmsen tok med seg inspirasjonen tilbake til Nidar-fabrikken i Trondheim. Der startet han sine egne forsøk for å finne en måte å fremstille porøs sjokolade. Etter en rekke eksperimenter og små lufteksplosjoner på laboratoriet til Nidar, lyktes han til slutt og dermed var sjokoladebaren Stratos et faktum. Stratos produseres i dag av Nestlé.

For Minde i Bergen ble kom den tyske okkupasjonen i 1940 med praktiske problemer. Leveransene tok en brå slutt, og produksjonen ble satt ned til minimum. Slik holdt det på fram til 1942. Den tyske administrasjonen ønsket å bruke fabrikken til å produsere krigsviktige levnetsmidler. Da ledelsen motsatte seg dette ble lokalene beslaglagt og benyttet som lagerplass fram til krigens slutt. Allerede fredssommeren 1945 var man så smått kommet i gang med ny produksjon, men denne sommeren skulle også innebære at en epoke i fabrikkens historie var over. I juli 1945 dør Anton Minde, vel 70 år gammel. Fabrikken blir så eid av Behrensfamilien, senere av B. Friele & sønner og Rieber & Søn.

Nero blir lansert av Nidar i 1950, dermed er alle de tynne barene til Nidar ute i verden; Mokkatrøffel, Krokantrøffel og Nero. Nå for tiden er de ikke å få alle steder. Noen vil kanskje betegne dem som gamlis-sjokolader. I 1950 oppheves også rasjoneringen på spisesjokolade, dog øker avgiften til 150%.

Bergene får sitt landemerke – skyskraperen i Københavngata

I 1955 overtok brødrene Anders og Gunnar Bergene. De ville bygge et høyhus mellom Københavngata og Fagerheimgata. Dette var i strid med Oslo kommunes byplanlegging, der man fra 1920-tallet hadde planlagt en grønn korridor fra Grefsenkollen ned gjennom Torshovdalen, Sofienbergparken og Københavngata til Akerselva. Nybygget ville bli en sperre i denne korridoren, men brødrene ga kommunen et ultimatum: Fikk de ikke høyhuset sitt, ville de flytte produksjonen til Trondheim. Kommunen gav etter, for å redde arbeidsplassene, og nybygget ble reist i 1967. Motorfabrikken Rapp, som hadde holdt til på hjørnet av Malmøgata og Stockholmgata siden 1907, hadde flyttet ut i 1957. Og lokalene deres ble til lager for Bergene.

Nidar lanserer Krembanan i 1957. Fabrikken går til innkjøp av en spesialmaskin for pakking av sjokolader med bøy på. Den dag i dag er det den opprinnelige maskinen som brukes når Nidar pakker sine Krembananer. Året etter lanserer Bergene både Crispo og Caramello. Crispo lages ved å blande lys melkesjokolade og sprø ris-krisp til en sjokolademasse. Caramello ble laget i samme form som Egg Cocnac og Cavalér. Identisk med tilsvarende fra Asola.

I 1965 flytter Asola til Vestby. Maskinene var gamle og tomteprisene høye i Oslo. Så et salg av Akersbakken 10 finansierte en stor og moderne fabrikk et kvarters kjøretur ut fra hovedstaden. Samme året lanserer Kiellands sine Laban seigmenn, som senere fikk følge med damer og søte gullunger. I 1968 er det J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik som overtar Asola – IFA pastillen overlates til Kiellands.

På 1970-tallet etablerte Bergene seg også i Sverige, under navnet Bergene Dragé. I 1980 ble firmaet fusjonert med Nidar i Trondheim, og i noen år var navnet Nidar-Bergene. I 1987 ble virksomheten kjøpt opp av Nora Industrier som er eid av Orkla ASA, og man valgte Nidar alene som varemerke. Fram mot 1990 ble all produksjon samlet i Trondheim, og det store navneskiltet på fabrikkbygningen i Oslo var alt som sto igjen – noen år. Nå er bygningene boliger. Dem store blokka er Anker Apartments mens bygningsmassen langs Malmøgata, inkludert Rapp motorfabrikk er realisert som boligkomplekset Chokoladefabrikken, ferdigstilt i 2014 av Bunde Eiendom.

NKLs sjokoladefabrikk innlemmes i Nordchoklad sammen med en tilsvarende dansk kooperativ sjokoladevirksomhet i 1971. 1993 ble dette slått sammen med ICA-eide Svea Choklad som ble til Candelia som til slutt ble kjøpt av Cloetta i 1998. Etter dette har Coop i Skandinavia produsert egne sjokolader under navn som Xtra, Coop og Änglamark.

1971 er også året da Nidars Geletrøffel døpes om til Troika, som betyr «tre» eller «trespann», og sjokoladen fikk dermed navn etter sine tre lag. I motsetning til gelétrøffel som bare spiller på to av de tre lagene; bringebærgelé, trøffel og marsipan. I de første årene står det gelétrøffel som undertittel til merkenavnet Troika, før dette er tilstrekkelig innarbeidet til å stå alene.

Hobby lanseres av Nidar i 1973. Hobby består av et lag mykt, lett skum og et lag gelé med banansmak – dekket med melkesjokolade. Den ble markedsført på kino med Harald Heide Steen som formante avkommet med et rungende: «—Skaff deg en Hobby!»

I 1975 kjøper Nidar Kiellands Fabrikker og flytter all produksjon til Trondheim. IFA-pastillen blir nå Nidars – som den har vært siden. Dette er også året da Bergene lanserer Bamsemums, en skumfylt, bjørneformet sjokolade. Siden har en rekke andre typer sett dagens lys, men Bamsemums original er den mest populære. Til tross for sitt barnlige ytre er Bamsemums høyt skattet i alle aldersgrupper.

I 1980 fusjonerte Bergene med Trondheims sjokoladestolthet Nidar-Erbe, som det da het, til Nidar Bergene A/S. Nora industrier kjøper og forenkler navnet til Nidar AS i 1987. Bergene Melk og Bergene Nøtt ble re-lansert av Nidar i 2009, men det viste seg at nostalgien rundt disse klassikerne ikke var nok til å holde salget oppe i konkurransen mot Freia – og Nidars egne. Bergene-sjokoladene forsvant derfor igjen i 2015.

I 1986 selger Behrensfamilien Minde Sjokolade til B. Friele & sønner. Minde gikk nå fra å være privateid til å bli et aksjeselskap. I løpet av to år endres både produksjon og eierstruktur. Driften ble lagt om for å kunne overleve i et hardt marked, store deler av vareutvalget ble kuttet ut, og det ble satset på sjokolade i standard poser og løsvekt. I løpet av kort tid ble fabrikken størst i Norge på denne typen sjokolade. Man flyttet fabrikken fra de gamle lokalene I Bergen sentrum til en ny fabrikkbygning på Midttun i løpet av 1988. Mange av de ansatte fra Lars Hillesgate fulgte med på flyttelasset. Nå ble egen distribusjon nedlagt, og man inngikk et samarbeid med NKL for å få ut varer spesielt til de store kjedene. Det ble satset på TV-reklame under jinglen «—Det er lov å la seg friste».

Nidar Smash! Kom på markedet i 1988. Og 1989 var det siste året for Opal, opprinnelig Bergene – en sjokoladebar fylt med kremgelé med bringebærsmak. Den er fortsatt dypt savnet av mange, så det finnes selvsagt en Facbook-gruppe «For oss som elsket Opal-sjokoladens tre lag med lys krem, bringebærlag og gele. Vi kunne gjerne tenkt oss denne sjokoladen tilbake.»

Etter Carl Crafft og brødrene Ottesen sin tid på 1800-tallet går det lengre og lengre mellom hver nyetablering innen sjokoladeindustrien. Hval Sjokoladefabrikk ble etablert i 1996 av gründer Rolf Rune Forsberg. Han er i dag daglig leder og den største aksjonæren i selskapet.

I 2005 lå firmaet notert på den OTC-listen, med tickeren HVAL. Samme høst lanserte Hval Sjokoladefabrikk planer om å etablere en franchisedrevet butikkjede med navnet Sjokoladeriet. I 2007 ble det startet seks butikker, men det lyktes ikke å gjøre noen av butikkene lønnsomme. Prosjektet ble derfor skrinlagt forholdsvis raskt. Candy King distribuerer i dag Hvals løsvekt-produkter.

Etter at NRKs aktualitetsmagasin Brennpunkt i mars 2015 fortalte at Hval Sjokoladefabrikk ble presset ut av matvarekjedene fordi de som liten aktør ikke ville betale for hylleplass, fikk fabrikken stor medieoppmerksomhet og støtte blant nye kunder.

Minde sjokolade inngikk som en selvstendig enhet i Rieber-konsernet i 1996. I Jubileumsåret 1998 var antallet ansatte 44, og fabrikken hadde en omsetning på 175 millioner kroner. I 2000 ble Minde blir overtatt av Brynild Gruppen AS i Fredrikstad, og i 2010 ble Mindes fabrikk i Bergen lagt ned og produksjonen flyttet til Fredrikstad. Brynild Gruppen AS er en av de større norske familieeide merkevareleverandører innen næringsmidler, med røtter tilbake til 1895.

Vi skriver 2023 – og det er gått 186 år siden Norge fikk sin første sjokoladefabrikk, «Chocolade fra Carl Krafft's fabrik i Østregade No. 107». Mange har forsøkt seg, men monopolkapitalismen fornekter seg ikke. Godisbransjen er dominert av noe veldig få mektige aktører. I Norge er dagligvarebransjen styrt av tre store – som også har sine private labels; Norgesgruppen, Coop og Rema 1000.

Mondolēz eier mye av sjokoladeproduksjonen i Europa. De beholder sterke virksomhetsnavn som Freia og Marabou som tilsluttere til merkenavn og toner ned sin egen signatur. Med unntak av Dajm. For Freias del er mye av produksjonen flyttet ut av landet; Mandelstang, Monolit og Japp blir til på Mondolēz' fabrikk i Kaunas i Litauen. Kong Haakon lages i Polen og Twist i Sverige – med unntak av Lakris-biten. Og Dajm blir til i Upplands Väsby, nord for Stockholm. Dog produseres det lille stykke Norge, Melkesjokolade, fortsatt på Rodeløkka. Det gjør også Toppris, Firkløver, Helnøtt, Kokesjokolade, Kvikk Lunsj, Melkerull, Smil, Krokanrull, Non Stop og Toffin.

Mange godbiter har forsvunnet underveis – men, som man ser av denne artikkelen, er det noen solide som har vært med oss et århundre allerede.

Kilder:

• Store norske leksikon
• Wikipedia/Bergene
• Wikipedia/Freia
• brynhild.no/minde
• arkitekturhistorie.no
• Fotograf Tore Sætre
• Industrimuseum
• Oslo byleksikon
• NRK, Brennpunkt; «Matvarekrigen» – om sjokoladeprodusenten Hval i Sandefjord. 11.08.2015
• Gutten fra sjokoladefabrikken – erindringer om liv og lukter på Grünerløkka, Alf Folmer. 2016 SpreDet forlag.

---